Blogg
Fra www.frihet.org
Nyeste innlegg
Åpent brev til Diskrimineringsnemda (20. august 2010)
Viser til Deres uttalelse i sak 08/2010 hvor dere skriver: "Formålet med forbudet, at uniformen skal uttrykke nøytralitet og likhet, er saklig. Nemnda finner imidlertid ikke at departementet har godtgjort at forbudet er nødvendig for å opprettholde tilliten til norsk politis nøytralitet, eller for å opprettholde ro og orden."
Islamsk Råd Norge har vært vinglete i spørsmålet om dødsstraff for homofili, og uttaler at "Islams forbud mot praksisen [homofil praksis] er klar og utvetydig, og IRN er kompromissløs på dette standpunktet."
Hijab er et religiøst hodeplagg, og ved at politiet utstyres med dette hodeplagget vil politiet fremstå som klart og utvetydig motstandere av homofil praksis.
Som homofil vil min tillit til politiet således svekkes, og jeg vil motsette meg enhver anvisning eller arrestasjon av en hijabkledd politibetjent dersom jeg oppfatter at arrestasjonen på noen som helst måte, direkte eller indirekte, er knyttet til min legning eller min homofile praksis i det offentlige eller private rom.
Tidligere innlegg
Toleranse (13. august 2010)
Muslimene ønsker å bygge en moske to kvartaler fra "Ground Zero" i New York, og det har det blitt mye oppstyr av. Mange mener at dette er et hån mot ofrene fra 11. september 2001, som jo ble drept av muslimske terrorister.
Det er åpenbart usmakelig å bygge en moske akkurat der, men i et fritt land bør det selvsagt være lov å bygge omtrent hva du vil på din egen eiendom. Muslimene selv (Cordoba Initiative) påstår at moskeen bygges for å styrke relasjonene mellom den muslimske og den ikke-muslimske verden, samt fremme dialog og toleranse.
Så får vi se hvor tolerante de egentlig er da, etter at Greg Gutfeld nå har annonsert at han vil åpne en homsebar som nærmeste nabo til moskeen. Baren henvender seg hovedsakelig til muslimske homser, for på den måten å kunne styrke relasjonene mellom den muslimske og den ikke-muslimske verden, samt fremme dialog og toleranse -- altså nøyaktig samme begrunnelse som muslimene bruker for å forsvare byggingen av moskeen.
Mannen er jo genial!
Greit med andres døtre? (5. juni 2010)
I forbindelse med prostitusjonsdommen i Bergen uttaler politiadvokat Rudolf Christoffersen: "Ville jeg at min datter skulle jobbe som prostituert på Strandkaien i Bergen? Om svaret på det er nei, er det da greit at noen andres døtre gjør det?"
Nei, å jobbe utendørs om natten på strandkaien i Bergen er det vel få som ønsker. Tenk deg heller at din datter (eller sønn) arbeidet i et trygt og stimulerende arbeidsmiljø, med ordnede arbeidsforhold, sykelønnsordning, kompetanseutviklingskurs, firmabil og julebord -- i en sex-salong midt på Torgallmenningen. Hadde du hatt noe imot det?
Det er jo det som er spørsmålet -- for det er forbudet mot bordelldrift som har kastet kvinnene ut av det trygge og inkluderende arbeidslivet, og ut i nattens mørke bakgater. I land hvor bordeller og prostitusjon er tillatt ser man at gutter og jenter med høy utdannelse og mange jobbmuligheter velger å selge sex som yrke. Yrket er selvsagt ikke ufarlig, men det er godt betalt.
Hvor farlig yrket er, avhenger i stor grad av arbeidsforholdene og kundene. I sex-salonger kan man lage svært trygge arbeidsforhold, med alarmknapper og hyppige helsekontroller. Kundene ville neppe være farligere enn vanlige frisørkunder, i et samfunn som ikke betraktet kjøp av sex som noe syndig og skittent (i dagens samfunn er det mennesker med allerede manglende respekt for loven, altså kriminelle, som i større grad tør å bryte forbudet mot kjøp av sex -- og disse utgjør ikke noe representativt bilde av hvem som ville ha vært kunder i et fritt og tolerant samfunn).
Det er mange yrker som ikke er ufarlige, men som er godt betalt eller givende på andre måter. Rudolf Christoffersen, hadde du ønsket at din datter skulle jobbe som astronaut hos NASA eller stuntman hos Universal Studios? Om svaret på det er nei, er det da greit at noen andres døtre gjør det?
Fotball vs Afrika (7. mai 2010)
Jeg er virkelig ikke interessert i fotball. Jeg merker meg dog at AP-politikeren Jonas Gahr Støre, i valget mellom å samle inn penger til fotballklubben Skeid eller til fattige barn i Afrika, velger fotballen. Solidaritet er visstnok et fint ord. Prat, prat, prat. Er det rart man får forakt for politikerne?
Kan jeg spørre et spørmål? (21. april 2010)
Nei, det kan man ikke, like lite som man kan svare et svar. Man kan derimot stille et spørsmål. Hvorfor er det så mange som sier feil? Trolig skyldes det vel påvirkning fra engelsk, men ask og question er jo tross alt to ulike ord. Og når vi snakker om språk, hvorfor heter det helsesøster? I disse tider med fokus på kjønnsnøytral språkbruk, så burde vel helsepersonell på skoler få en annen tittel?
Strengere straffer (20. mars 2010)
I forbindelse med mafia-saken i Oslo, skal en av de tiltalte ha uttalt: "Dersom du anmelder oss, går det bare 2-3 måneder før vi er ute igjen, og da tar vi deg." Når skal politikerne forstå at straffenivået er alt for lavt i Norge? Her burde det selvsagt ikke være snakk om 2-3 måneder før de kriminelle kommer ut igjen, men minst 20-30 år, hvis jeg hadde kunnet bestemme.
All kriminalitet som beviselig er gjort med overlegg, bør straffes hardt. Og da mener jeg hardt. Ta tagging, for eksempel. Tagging på annen manns bygning er ikke noe som kan skje ved et uhell, ved at man tilfeldigvis går med en sprayflaske i hånden, snubler og sprayer en signatur på en husvegg. Nei, tagging er gjort med fullt overlegg, og straffen kan således settes så høyt man bare ønsker (ja, gjerne dødsstraff).
Alle som har fulgt med på TVNorge-serien "Politiet" har jo sett hvordan det er de samme personene som gang på gang er i kontakt med politiet. Bur dem inne én gang for alle, og de fleste kriminalsaker ville ikke skje -- og vi lovlydige borgere ville få økt vår trygghet og livskvalitet.
Jeg håper virkelig det er de som stemmer for lave straffer som blir mest utsatt for ran, voldtekter, uprovosert vold, innbrudd og tyveri. Kanskje de lærer noe?
Klasse 10B (26. februar 2010)
Leserbrev som sto på trykk i Hamar Arbeiderblad fredag 26. februar 2010.
Jeg er en av de nye lærerne i serien ”Klasse 10b” som går på NRK. Da jeg før helgen var på besøk på hjemstedet mitt Hamar, leste jeg med stor interesse en utgave av HA fra 23. januar. I avisen var det et intervju med en av lærerne på Ajer ungdomsskole, skolen der jeg selv har vært elev.
Læreren uttalte seg om ”Klasse 10b”-prosjektet, og var sitert slik: ”… dette [er] snakk om faglærere som ikke har andre forpliktelser på skolen enn akkurat de timene de underviser i denne klassen. […] Hadde jeg kunnet konsentrere meg om kun en musikktime, så hadde jeg selvsagt briljert med et supert opplegg.”
Til lesernes informasjon så hadde verken jeg eller noen av de andre lærerne i ”Klasse 10b” noen ekstra ressurser til rådighet, og vi arbeidet alle i 80-100% stilling ved våre respektive skoler. Så også vi hadde full timeplan, elevsamtaler, foreldremøter, teammøter og planleggingsmøter som skulle gjennomføres. Ja, det var et hektisk halvår, slik det alltid er i skoleverket.
Minneord til farmor (19. februar 2010)
Farmor ble bisatt i dag. Her er minneordene som jeg skrev til henne, og som ble lest opp under bisettelsen.
Kjære farmor!
Jeg sitter her og gråter nå. Det er så mange minner som kommer strømmende når jeg skriver disse ordene til deg - for aller siste gang.
Det jeg husker aller best er hvordan du alltid viste meg at du var glad i meg. Alltid var du glad for å få besøk, du sparte på alt jeg lagde - og det fikk meg til å føle meg viktig - og du tok deg alltid tid til å leke med meg da jeg var liten.
Hver dag annenhver uke, gjennom hele skolegangen min, spiste vi jo middag sammen, og det er stunder jeg setter umåtelig stor pris på når jeg tenker tilbake. Og ofte var det plass til en dessert som "glir nerrimellom", som du pleide å si.
Du var alltid så redd for tordenvær. Mang en gang løp jeg hjem til deg når jeg hørte det buldre i det fjerne, for et vennskap må jo gå begge veier.
Jeg fortalte deg alltid at du kom til å bli minst 100 år, men du trodde som regel ikke på meg. Så fikk du rett, men mine minner om deg - minnene om en varm, glad, omsorgsfull, sprek og smilende farmor - kommer til å leve videre. Det er slik jeg kommer til å huske deg.
Alltid når jeg hadde vært på besøk hjemme hos deg, sto du i vinduet og vinket, helt til jeg var ute av syne. Nå er det min tur til å vinke. Og det gjør så vondt.
Kriminalpolitikk (9. desember 2009)
Det er med stor interesse jeg følger med på serien "Politiet" som går på TVNorge på tirsdager. Serien stadfester det inntrykket jeg har av norsk kriminalpolitikk: den er ikke streng nok.
I serien ser vi at politibetjentene og de kriminelle er på fornavn med hverandre, ettersom de kjenner hverandre godt fra før. For politiet må det jo være vanvittig frustrerende å oppleve at de pågrepne lovbryterne slipper ut og begår nye lovbrudd før ofrene har rukket å lege sine sår. Uttrykket "kjenning av politiet" eksisterer ikke i land med strengere straffer. Og det er her løsningen ligger: bur de kriminelle inne i lang tid (og da mener jeg lang tid). På denne måten vil vedkommende ikke være til plage for oss lovlydige mennesker. Og ja, jeg gir faktisk blaffen i om han som stjeler sykkelen min har hatt en vanskelig barndom.
En annen ting er behandlingstiden i rettsvesenet. Det tar i dag alt for lang tid fra en sak blir etterforsket, til en rettskraftig dom foreligger. Delvis vil jo dette problemet løses ved lengre fengselsstraffer, for da går jo kriminaliteten ned. I tillegg må det satses mer på å få unna sakene fortløpende, slik at de kriminelle fjernes fra samfunnet så snart etter lovbruddet som mulig.
På denne måten vil man kunne få et tryggere samfunn.
Videoretting av prøver (3. november 2009)
Jeg har forsøkt noe som jeg aldri har gjort før. Da elevene på 8. trinn nylig hadde prøve i matematikk, bestemte jeg meg for å filme rettingen med web-kamera.
Bakgrunnen var at jeg ofte har frustrert meg over hvor fort skriftlige tilbakemeldinger (som jeg har brukt mye tid på) havner rett i søppelkassen. Aller best hadde det vært om jeg kunne sette meg ned og rette prøven sammen med eleven -- men det har jeg jo ikke tid til. Så da slo det meg: hvorfor ikke rette med web-kamera og mikrofon?
Å rette på denne måte har helt klare fordeler:
* det er lettere å gi ros når man kan gjøre det muntlig (å skrive ned tar tid)
* det er lettere å gi utfyllende forklaringer når man ikke behøver å skrive det ned
* eleven forstår bedre hvorfor føringen ikke er god når det blir forklart muntlig enn bare med kryptiske streker og piler
* eleven kan beholde videofilen og se den så mange ganger han/hun ønsker det
* foresatte kan få et bedre innblikk i hvordan rettingen gjøres og hva eleven bør arbeide mer med
Som regel får man tonnevis av spørsmål når man leverer tilbake prøver, og ingen følger jo med på gjennomgangen -- men denne gangen var det annerledes. Elevene satt klistret til skjermen på hver sin laptop, med headsettene trykket til ørene, og fulgte med på min retting av sin egen prøve. Det var så stille i klasserommet at man kunne høre en dunfjær falle. Da de var ferdige med å se videoene, var det ingen spørsmål til selve rettingen. Noen elever var selvsagt misfornøyd med eget resultat, men med målrettethet i blikket visste de nå nøyaktig hva de trenger å arbeide videre med.
Så vidt jeg vet er det ingen andre som har forsøkt dette før, men jeg har nå inspirert andre på nettstedet Del og Bruk. En liten smakebit av rettingen min kan ses på Youtube.
Tobinskatten (18. september 2009)
Hadde tilhengerne av Tobin-skatten ment det de sa, så hadde de vært motstandere av Tobin-skatten og tilhengere av gullstandard. Dersom man er opptatt av å hindre eller begrense spekulasjonen i valutamarkedet, så er det beste virkemiddelet å fjerne valutaene -- ved å erstatte kroner, dollar, pund, euro og andre myntenheter med gull. Vi trenger ingen annen valuta enn gull. Tenk så greit det ville bli å sammenligne priser, reise utenlands uten å måtte veksle penger ... og ikke minst å ha en valuta som politikerne ikke kunne tukle med. Men å hindre slik tukling er jo ikke noe tilhengerne av Tobin-skatten bryr seg om. Tukling er greit så lenge det er staten som står for tuklingen, og det går ut over oss alle.
Et nytt hjem (8. august 2009)
Så sitter jeg i den nye leiligheten, og skal sove her for første gang. Regnet trommer mot vinduene i taket, og stemningen er akkurat slik den bør være i en ekte loftsleilighet. Det begynner å bli koselig her, selv om mange møbler mangler og størsteparten av tingene fortsatt befinner seg i pappesker.
Hver kveld de siste åtte dagene har vi båret bøker, vannkoker, sofa, bord, bokhyller, helsegrill, lenestoler, skrivebord, madrasser og annet. Og fortsatt står mange av tingene igjen i den andre leiligheten, så vi har fortsatt noen flyttedager foran oss. Men nå har jeg altså flyttet så mye at jeg bestemte meg for å tilbringe min første natt her. Egentlig er det en stor dag, for det er første gang jeg skal sove i en leilighet som jeg selv eier (egentlig er det jo banken som eier mesteparten av den da, men på papiret er den iallfall min og Ole Martin sin).
Lenge leve den private eiendomsretten :)
Flere innlegg? Les den gamle dagboken min.