Blogg

Fra www.frihet.org

Nyeste innlegg

Videoretting  (26. januar 2012)

I dag holdt jeg foredrag på Senter for IKT i utdanningen. Jeg fortalte om flere ting, blant annet videoretting. Videoretting er noe jeg begynte med høsten 2009, og som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen.

Å videorette innebærer at man retter prøver ved hjelp av filmopptak og lyd. Man kan selvsagt bruke videoretting også for å gi bedre veiledning til andre typer skriftlige arbeider, og dette er noe jeg har prøvd ut i høst. I 8. klassen min leverte elevene to store prosjektoppgaver i matematikk, med mye tekst, utregninger, tabeller og diagrammer. Videoretting ga meg muligheten til å gi elevene langt mer konkret og konstruktiv veiledning enn om jeg skulle ha gitt tilbakemeldingene skriftlig.

Ideen med videoretting kom da jeg for noen år siden satt og funderte over hvordan jeg kunne gi bedre tilbakemeldinger i matematikk. Jeg var lei av at elevene var mest opptatt av om svaret var rett eller galt, og hva karakteren var. Jeg ønsket å kunne gi elevene ros for alt det som var riktig, selv om selve svaret kanskje var feil. Hvordan kunne jeg sette fokus på løsningsstrategien, tankegangen, mellomregningen og føringen?

Det beste ville ha vært om eleven satt ved siden av meg mens jeg rettet. Da kunne jeg har skrytt av alt han mestret, rost ham for oversiktlig føring og gitt individuell tilbakemelding om utviklingsområder -- ansikt til ansikt, og ikke bare som et flertydig “Bra!” i margen.

Men skoledagen er alt for hektisk til å kunne sette seg ned med hver enkelt elev og rette prøver sammen. Nest beste løsning? Jeg fant opp videoretting.

Det spørsmålet jeg oftest får når jeg forteller andre lærere om videoretting er: “Men tar det ikke veldig lang tid?” Ved retting av prøver er svaret ja. Men når jeg har gitt veiledning på lange skriveoppgaver, mener jeg at jeg faktisk bruker kortere tid på å gi veiledning, rett og slett fordi jeg snakker raskere enn jeg skriver. I tillegg kan jeg peke og vise.

Uansett om videoretting tar lengre tid eller ikke, så er det viktigste hvilken effekt tilbakemeldingen har på elevens læring. Alle lærere har opplevd hvor frustrerende det er å dele ut vurderingsark som man har brukt timevis på å skrive, og som knapt blir lest av elevene. Med videoretting derimot, sitter elevene klistret til PC-skjermene og følger våkent med på veiledningen, for disse filmene er faktisk mer personlige og spennende enn det som Hollywood kan levere! Å høre lærerens rosende ord har stor effekt, langt større enn en rød pennestrek på et ark.

I idrettens verden har man i mange år brukt videoopptak for å gjøre utøveren bedre. Nå er det skolens tur. Å rette med penn er som å gi et brevkurs i svømming.

[Se et eksempel på min videoretting her: http://www.youtube.com/watch?v=wjTZplZcQAo ]

 

Tidligere innlegg

En ydmykende opplevelse med NSB  (12. oktober 2011)

I dag skulle jeg på en konferanse i Sandvika, og skulle ta toget. Jeg har allerede månedskort for Oslo, og skulle derfor bare måtte betale et tillegg på kr 20,- Fysiske penger er jo passé, så for å betale tilleggsbilletten planla jeg å bruke reisekortet mitt som jeg har fyllt med såkalte "reisepenger". Følgelig gikk jeg ombord på en betjent vogn, og satt klar både med månedskortet og reisekortet. Så kom konduktøren.

- "Jeg finner ingen billett på dette kortet," sa hun skarpt til meg da hun sjekket reisekortet.

- "Nei," svarte jeg, "månedskortet er jo på det andre kortet. Jeg skal bare betale tilleggsbilletten med dette kortet."

Hun gjentok at det ikke var noen billett på reisekortet, denne gangen med hevet stemme. Jeg forsto ingen ting, og forsøkte på nytt å forklare:

- "Jeg vet at jeg ikke har tilleggsbillett, det er jo derfor jeg har satt meg i en betjent vogn. Jeg skal betale 20 kroner med reisepengene mine."

- "Det går ikke. Du må kjøpe tilleggsbilletten før du går på toget. Tilleggsbilletten blir lagt inn på reisekortet ditt, sammen med reisepengene dine."

- "Så fra reisekortet kan konduktøren trekke fra en tilleggsbillett til 20 kroner, men ikke trekke fra 20 kroner i reisepenger, selv om det er snakk om det samme fysiske kortet?"

- "Det stemmer."

Samtalen foregikk ikke helt slik, den var langt mer ydmykende. Jeg følte at konduktørens underliggende premiss var at jeg enten forsøkte å lure meg unna å betale billetten, eller at jeg rett og slett var for tilbakestående til å kunne forstå systemet. Jeg ble både sint og såret. Jeg hadde på forhånd forsøkt å sette meg inn i billettreglene etter beste evne, men selv ikke et Mensa-medlemskap ser ut til å være tilstrekkelig for å forstå logikken i det hele. Heldigvis ble jeg ikke kastet av toget, selv om jeg ikke fikk betalt.

Skal det virkelig være en ydmykende opplevelse å ta toget?
 

Bør man gi penger til tiggere?  (19. juli 2011)

Jeg mener å ha funnet en lur løsning på problemet, men først litt om bakgrunnen for bloggposten. Da jeg var noen dager i San Francisco i sommer, opplevde jeg til stadighet å bli spurt av tiggere om jeg hadde en dollar å avse. Hvis jeg hadde gitt en slant til alle som spurte, ville jeg trolig ha kvittet meg med mer penger i løpet av én time enn jeg selv har i timelønn. Problemet er like utbredt i Oslo.

Betaler man for noe, så får man som oftest mer av det. Ved å gi penger til tiggere oppmuntrer man til tigging, og gatene fylles av tiggere. Timelønnen for en tigger i Oslo ligger på kr 410, noe som tilsvarer en skattepliktig årslønn på over én million kroner. Dét er en mulig forklaring på hvorfor det er så mange tiggere i byer med gavmilde mennesker. Vil vi ha slutt på tiggingen, bør vi slutte å gi tiggerne penger.

På den andre siden er det synd på tiggerne, selv om livssituasjonen de har havnet i ofte er selvforskyldt. Et lite bidrag fra meg, som jeg knapt vil merke på lommeboken, kan utgjøre forskjellen mellom å gå til "sengs" sulten eller mett for dette stakkars mennesket. For ikke å snakke om at tiggeren kan bruke disse slantene til å få skikk på livet sitt, selv om dette nok er en ønskedrøm fra min side.

Så, hva skal vi gjøre? Skal vi gi, eller skal vi ikke? Hva er den lure løsningen?

Ettersom de fleste av oss har jobbet hardt for pengene våre, mener jeg at vi skal stille samme betingelse videre: det er ikke nok å sitte med en kopp foran seg og vente mens den fylles med penger fra veldedige forbipasserende. Det er ikke lett å tilby tiggerne jobb, selv om de fleste av oss har noen enkle ærend vi gjerne skulle ha utført i hjemmene våre, men vi kan i det minste kreve en liten innsats fra dem. Å be om 10 armhevinger har jeg hatt stor suksess med: noen tiggere ser bare dumt på meg og går videre, mens de som faktisk er villig til å gjøre en liten innsats belønnes rundhåndet (jeg ber dem som regel om å stoppe etter to repetisjoner, for de har uansett bevist sin villighet til å gjøre et ærlig stykke arbeid). Hva slags aktivitet man ber om kommer an på omstendighetene og tiggerens helse/fysikk, men det bør være en selvfølge at man ikke ber om noe man selv ikke ville ha gjort i en tilsvarende livssituasjon -- poenget er ikke å nedverdige noen, men å være sikker på at det ligger en vilje til å gjøre en innsats bak bønnen om hjelp.

Selv om jeg mener at dette er en lur løsning, er jeg fortsatt skeptisk til å gi penger til tiggere. Mens tiggerne her i Vesten har fått gratis skolegang og all verdens muligheter, og ofte har havnet i en håpløst livssituasjon på grunn av egne dårlige valg og handlinger, så har fattige barn i den tredje verden aldri fått noen muligheter til å velge. Hver gang jeg gir en krone til en tigger i Norge, så har jeg én krone mindre å gi som UNICEF-fadder til et fattig barn i Nepal. Derfor får jeg dårlig samvittighet hvis jeg gir penger til tiggere i Vestens storbyer.

[Årslønnen til en tigger i Oslo er regnet ut på følgende måte: Timelønnen anses å være kr 350 i 2002-kroner, justert til kr 410 i 2010-kroner. Skattesatsen er 36% for vanlige arbeidstakere, noe som gir kr 640 i timelønn før skatt. Antall timer i et årsverk er 1687,5, noe som gir en årslønn på over én million kroner.]
 

Kriminell luksus viktigere enn fattige barn  (28. oktober 2010)

"Denne regjeringen har investert milliarder i fysisk opprusting av fengslene." (Kilde: Aftenposten) Utsagnet kommer fra AP-justisminister Knut Storberget, og han virker ikke å være det minste flau over det.  Tvert imot -- han skryter av det!  Har han glemt de fattige barna i Afrika, eller har det rett og slett klikket for ham?

Hele poenget med å rane en bank er vel å kunne leve et liv i sus og dus etterpå.  Nå opplever bankranerne at de får et luksusliv ikke bare hvis de greier å komme unna med pengene, men også hvis de blir tatt!  Selv de kriminelle mener at de har fått det for godt i fengslene, mens justisministeren åpenbart mener det motsatte.

Så lenge vi har en sosialistisk regjering, er det bare å innse at kampen både mot kriminalitet og mot fattigdom er tapt.  Stakkars barna i Afrika.
 

Pent brukt operabygg til salgs (26. september 2010)

Snart er det tid for årets TV-aksjon.  Normalt samles det inn rundt 200 millioner kroner til gode formål, men i år har jeg en plan.

La oss selge Operaen og gi overskuddet til TV-aksjonen!  Som ny kostet den 4.200 millioner kroner, og pent brukt kan vi kanskje få 4.000 millioner for den.  Det tilsvarer det samlede beløpet fra alle TV-aksjonene tilbake til 1987 det! [1] I tillegg sparer vi årlig over 400 millioner i subsidier av billigbilletter til Norges kakser og til korrupte politikerne.

Ingen kan vel være motstandere av et slikt forslag.  Høyresiden påstår jo å være tilhengere av privatisering, og venstresiden snakker jo alltid om de fattige.  Eller, vent nå litt.  SV og Ap vil jo ikke faktisk gjøre noe med fattigdommen, det får jo holde å snakke om den -- ellers hadde de vel ikke bygget Operaen i første omgang.  Og Høyre da, som også stemte for, mener vel åpenbart at operadrift er en av statens kjerneoppgaver.

Men det er kanskje ikke så farlig at fattige barn i Afrika har det vondt og vanskelig, så lenge politikerne har reist et så vakkert minnesmerke over deres død?

En annen verden er mulig, men da må du våge å kreve forandring.  Maktkåte politikere holder på å ødelegge verden -- og svaret er ikke mer politikk og offentlig styring, men mindre.
 

Svart arbeid (9. september 2010)

I forbindelse med at vi ønsker vaskehjelp, gjorde jeg et søk etter svart arbeid på nettet.  Jeg kom over følgende innlegg på et forum:

"Jeg har lyst på "hvit" vaskehjelp, fordi jeg er imot svart arbeid (som også er ulovlig!). [...]  Hvordan får man tak i noen som ønsker å gjøre det på denne måten?  Byråene synes jeg er altfor dyre." [2]

Så du synes vaskebyråene er for dyre -- hvorfor er de det, tror du?  Er det virkelig så vanskelig å holde to tanker i hodet på én gang?  Joda, rakk ned på svart arbeid du, men forvent da ikke å finne billige vaskebyråer.

Kan vi unngå det, så ansetter vi selvsagt ikke "hvit" vaskehjelp.  Det er bedre at vi donerer pengene til prosjekter vi har tro på (bl.a. utdanning av fattige barn i Afrika og Asia), enn å betale skatt til politikere som sløser dem bort på opera for de rike.
 

Åpent brev til Diskrimineringsnemda (20. august 2010)

Viser til Deres uttalelse i sak 08/2010 hvor dere skriver: "Formålet med forbudet, at uniformen skal uttrykke nøytralitet og likhet, er saklig. Nemnda finner imidlertid ikke at departementet har godtgjort at forbudet er nødvendig for å opprettholde tilliten til norsk politis nøytralitet, eller for å opprettholde ro og orden."

Islamsk Råd Norge har vært vinglete i spørsmålet om dødsstraff for homofili, og uttaler at "Islams forbud mot praksisen [homofil praksis] er klar og utvetydig, og IRN er kompromissløs på dette standpunktet."

Hijab er et religiøst hodeplagg, og ved at politiet utstyres med dette hodeplagget vil politiet fremstå som klart og utvetydig motstandere av homofil praksis.

Som homofil vil min tillit til politiet således svekkes, og jeg vil motsette meg enhver anvisning eller arrestasjon av en hijabkledd politibetjent dersom jeg oppfatter at arrestasjonen på noen som helst måte, direkte eller indirekte, er knyttet til min legning eller min homofile praksis i det offentlige eller private rom.
 

Toleranse (13. august 2010)

Muslimene ønsker å bygge en moske to kvartaler fra "Ground Zero" i New York, og det har det blitt mye oppstyr av.  Mange mener at dette er et hån mot ofrene fra 11. september 2001, som jo ble drept av muslimske terrorister.

Det er åpenbart usmakelig å bygge en moske akkurat der, men i et fritt land bør det selvsagt være lov å bygge omtrent hva du vil på din egen eiendom.  Muslimene selv (Cordoba Initiative) påstår at moskeen bygges for å styrke relasjonene mellom den muslimske og den ikke-muslimske verden, samt fremme dialog og toleranse.

Så får vi se hvor tolerante de egentlig er da, etter at Greg Gutfeld nå har annonsert at han vil åpne en homsebar som nærmeste nabo til moskeen.  Baren henvender seg hovedsakelig til muslimske homser, for på den måten å kunne styrke relasjonene mellom den muslimske og den ikke-muslimske verden, samt fremme dialog og toleranse -- altså nøyaktig samme begrunnelse som muslimene bruker for å forsvare byggingen av moskeen.

Mannen er jo genial!
 

Greit med andres døtre?  (5. juni 2010)

I forbindelse med prostitusjonsdommen i Bergen uttaler politiadvokat Rudolf Christoffersen: "Ville jeg at min datter skulle jobbe som prostituert på Strandkaien i Bergen? Om svaret på det er nei, er det da greit at noen andres døtre gjør det?"

Nei, å jobbe utendørs om natten på strandkaien i Bergen er det vel få som ønsker.  Tenk deg heller at din datter (eller sønn) arbeidet i et trygt og stimulerende arbeidsmiljø, med ordnede arbeidsforhold, sykelønnsordning, kompetanseutviklingskurs, firmabil og julebord -- i en sex-salong midt på Torgallmenningen.  Hadde du hatt noe imot det?

Det er jo det som er spørsmålet -- for det er forbudet mot bordelldrift som har kastet kvinnene ut av det trygge og inkluderende arbeidslivet, og ut i nattens mørke bakgater.  I land hvor bordeller og prostitusjon er tillatt ser man at gutter og jenter med høy utdannelse og mange jobbmuligheter velger å selge sex som yrke.  Yrket er selvsagt ikke ufarlig, men det er godt betalt.

Hvor farlig yrket er, avhenger i stor grad av arbeidsforholdene og kundene.  I sex-salonger kan man lage svært trygge arbeidsforhold, med alarmknapper og hyppige helsekontroller.  Kundene ville neppe være farligere enn vanlige frisørkunder, i et samfunn som ikke betraktet kjøp av sex som noe syndig og skittent (i dagens samfunn er det mennesker med allerede manglende respekt for loven, altså kriminelle, som i større grad tør å bryte forbudet mot kjøp av sex -- og disse utgjør ikke noe representativt bilde av hvem som ville ha vært kunder i et fritt og tolerant samfunn).

Det er mange yrker som ikke er ufarlige, men som er godt betalt eller givende på andre måter.  Rudolf Christoffersen, hadde du ønsket at din datter skulle jobbe som astronaut hos NASA eller stuntman hos Universal Studios?  Om svaret på det er nei, er det da greit at noen andres døtre gjør det?
 

Fotball vs Afrika  (7. mai 2010)

Jeg er virkelig ikke interessert i fotball.  Jeg merker meg dog at AP-politikeren Jonas Gahr Støre, i valget mellom å samle inn penger til fotballklubben Skeid eller til fattige barn i Afrika, velger fotballen.  Solidaritet er visstnok et fint ord.  Prat, prat, prat.  Er det rart man får forakt for politikerne?
 

Kan jeg spørre et spørmål?  (21. april 2010)

Nei, det kan man ikke, like lite som man kan svare et svar.  Man kan derimot stille et spørsmål.  Hvorfor er det så mange som sier feil?  Trolig skyldes det vel påvirkning fra engelsk, men ask og question er jo tross alt to ulike ord.  Og når vi snakker om språk, hvorfor heter det helsesøster?  I disse tider med fokus på kjønnsnøytral språkbruk, så burde vel helsepersonell på skoler få en annen tittel?
 

Strengere straffer (20. mars 2010)

I forbindelse med mafia-saken i Oslo, skal en av de tiltalte ha uttalt: "Dersom du anmelder oss, går det bare 2-3 måneder før vi er ute igjen, og da tar vi deg."  Når skal politikerne forstå at straffenivået er alt for lavt i Norge?  Her burde det selvsagt ikke være snakk om 2-3 måneder før de kriminelle kommer ut igjen, men minst 20-30 år, hvis jeg hadde kunnet bestemme.

All kriminalitet som beviselig er gjort med overlegg, bør straffes hardt.  Og da mener jeg hardt.  Ta tagging, for eksempel.  Tagging på annen manns bygning er ikke noe som kan skje ved et uhell, ved at man tilfeldigvis går med en sprayflaske i hånden, snubler og sprayer en signatur på en husvegg.  Nei, tagging er gjort med fullt overlegg, og straffen kan således settes så høyt man bare ønsker (ja, gjerne dødsstraff).

Alle som har fulgt med på TVNorge-serien "Politiet" har jo sett hvordan det er de samme personene som gang på gang er i kontakt med politiet.  Bur dem inne én gang for alle, og de fleste kriminalsaker ville ikke skje -- og vi lovlydige borgere ville få økt vår trygghet og livskvalitet.

Jeg håper virkelig det er de som stemmer for lave straffer som blir mest utsatt for ran, voldtekter, uprovosert vold, innbrudd og tyveri.  Kanskje de lærer noe?

Klasse 10B (26. februar 2010)

Leserbrev som sto på trykk i Hamar Arbeiderblad fredag 26. februar 2010.

Jeg er en av de nye lærerne i serien ”Klasse 10b” som går på NRK. Da jeg før helgen var på besøk på hjemstedet mitt Hamar, leste jeg med stor interesse en utgave av HA fra 23. januar. I avisen var det et intervju med en av lærerne på Ajer ungdomsskole, skolen der jeg selv har vært elev.

Læreren uttalte seg om ”Klasse 10b”-prosjektet, og var sitert slik: ”… dette [er] snakk om faglærere som ikke har andre forpliktelser på skolen enn akkurat de timene de underviser i denne klassen. […] Hadde jeg kunnet konsentrere meg om kun en musikktime, så hadde jeg selvsagt briljert med et supert opplegg.”

Til lesernes informasjon så hadde verken jeg eller noen av de andre lærerne i ”Klasse 10b” noen ekstra ressurser til rådighet, og vi arbeidet alle i 80-100% stilling ved våre respektive skoler. Så også vi hadde full timeplan, elevsamtaler, foreldremøter, teammøter og planleggingsmøter som skulle gjennomføres. Ja, det var et hektisk halvår, slik det alltid er i skoleverket.

Minneord til farmor (19. februar 2010)

Farmor ble bisatt i dag. Her er minneordene som jeg skrev til henne, og som ble lest opp under bisettelsen.

Kjære farmor!

Jeg sitter her og gråter nå. Det er så mange minner som kommer strømmende når jeg skriver disse ordene til deg - for aller siste gang.

Det jeg husker aller best er hvordan du alltid viste meg at du var glad i meg. Alltid var du glad for å få besøk, du sparte på alt jeg lagde - og det fikk meg til å føle meg viktig - og du tok deg alltid tid til å leke med meg da jeg var liten.

Hver dag annenhver uke, gjennom hele skolegangen min, spiste vi jo middag sammen, og det er stunder jeg setter umåtelig stor pris på når jeg tenker tilbake. Og ofte var det plass til en dessert som "glir nerrimellom", som du pleide å si.

Du var alltid så redd for tordenvær. Mang en gang løp jeg hjem til deg når jeg hørte det buldre i det fjerne, for et vennskap må jo gå begge veier.

Jeg fortalte deg alltid at du kom til å bli minst 100 år, men du trodde som regel ikke på meg. Så fikk du rett, men mine minner om deg - minnene om en varm, glad, omsorgsfull, sprek og smilende farmor - kommer til å leve videre. Det er slik jeg kommer til å huske deg.

Alltid når jeg hadde vært på besøk hjemme hos deg, sto du i vinduet og vinket, helt til jeg var ute av syne. Nå er det min tur til å vinke. Og det gjør så vondt.

Kriminalpolitikk (9. desember 2009)

Det er med stor interesse jeg følger med på serien "Politiet" som går på TVNorge på tirsdager.  Serien stadfester det inntrykket jeg har av norsk kriminalpolitikk: den er ikke streng nok.

I serien ser vi at politibetjentene og de kriminelle er på fornavn med hverandre, ettersom de kjenner hverandre godt fra før.  For politiet må det jo være vanvittig frustrerende å oppleve at de pågrepne lovbryterne slipper ut og begår nye lovbrudd før ofrene har rukket å lege sine sår.  Uttrykket "kjenning av politiet" eksisterer ikke i land med strengere straffer.  Og det er her løsningen ligger: bur de kriminelle inne i lang tid (og da mener jeg lang tid).  På denne måten vil vedkommende ikke være til plage for oss lovlydige mennesker.  Og ja, jeg gir faktisk blaffen i om han som stjeler sykkelen min har hatt en vanskelig barndom.

En annen ting er behandlingstiden i rettsvesenet.  Det tar i dag alt for lang tid fra en sak blir etterforsket, til en rettskraftig dom foreligger.  Delvis vil jo dette problemet løses ved lengre fengselsstraffer, for da går jo kriminaliteten ned.  I tillegg må det satses mer på å få unna sakene fortløpende, slik at de kriminelle fjernes fra samfunnet så snart etter lovbruddet som mulig.

På denne måten vil man kunne få et tryggere samfunn.

Videoretting av prøver (3. november 2009)

Jeg har forsøkt noe som jeg aldri har gjort før. Da elevene på 8. trinn nylig hadde prøve i matematikk, bestemte jeg meg for å filme rettingen med web-kamera.

Bakgrunnen var at jeg ofte har frustrert meg over hvor fort skriftlige tilbakemeldinger (som jeg har brukt mye tid på) havner rett i søppelkassen. Aller best hadde det vært om jeg kunne sette meg ned og rette prøven sammen med eleven -- men det har jeg jo ikke tid til. Så da slo det meg: hvorfor ikke rette med web-kamera og mikrofon?

Å rette på denne måte har helt klare fordeler:
* det er lettere å gi ros når man kan gjøre det muntlig (å skrive ned tar tid)
* det er lettere å gi utfyllende forklaringer når man ikke behøver å skrive det ned
* eleven forstår bedre hvorfor føringen ikke er god når det blir forklart muntlig enn bare med kryptiske streker og piler
* eleven kan beholde videofilen og se den så mange ganger han/hun ønsker det
* foresatte kan få et bedre innblikk i hvordan rettingen gjøres og hva eleven bør arbeide mer med

Som regel får man tonnevis av spørsmål når man leverer tilbake prøver, og ingen følger jo med på gjennomgangen -- men denne gangen var det annerledes. Elevene satt klistret til skjermen på hver sin laptop, med headsettene trykket til ørene, og fulgte med på min retting av sin egen prøve. Det var så stille i klasserommet at man kunne høre en dunfjær falle. Da de var ferdige med å se videoene, var det ingen spørsmål til selve rettingen. Noen elever var selvsagt misfornøyd med eget resultat, men med målrettethet i blikket visste de nå nøyaktig hva de trenger å arbeide videre med.

Så vidt jeg vet er det ingen andre som har forsøkt dette før, men jeg har nå inspirert andre på nettstedet Del og Bruk.  En liten smakebit av rettingen min kan ses på Youtube.

 

Tobinskatten (18. september 2009)

Hadde tilhengerne av Tobin-skatten ment det de sa, så hadde de vært motstandere av Tobin-skatten og tilhengere av gullstandard.  Dersom man er opptatt av å hindre eller begrense spekulasjonen i valutamarkedet, så er det beste virkemiddelet å fjerne valutaene -- ved å erstatte kroner, dollar, pund, euro og andre myntenheter med gull.  Vi trenger ingen annen valuta enn gull.  Tenk så greit det ville bli å sammenligne priser, reise utenlands uten å måtte veksle penger ... og ikke minst å ha en valuta som politikerne ikke kunne tukle med.  Men å hindre slik tukling er jo ikke noe tilhengerne av Tobin-skatten bryr seg om.  Tukling er greit så lenge det er staten som står for tuklingen, og det går ut over oss alle.

Et nytt hjem (8. august 2009)

Så sitter jeg i den nye leiligheten, og skal sove her for første gang.  Regnet trommer mot vinduene i taket, og stemningen er akkurat slik den bør være i en ekte loftsleilighet.  Det begynner å bli koselig her, selv om mange møbler mangler og størsteparten av tingene fortsatt befinner seg i pappesker.

Hver kveld de siste åtte dagene har vi båret bøker, vannkoker, sofa, bord, bokhyller, helsegrill, lenestoler, skrivebord, madrasser og annet.  Og fortsatt står mange av tingene igjen i den andre leiligheten, så vi har fortsatt noen flyttedager foran oss.  Men nå har jeg altså flyttet så mye at jeg bestemte meg for å tilbringe min første natt her.  Egentlig er det en stor dag, for det er første gang jeg skal sove i en leilighet som jeg selv eier (egentlig er det jo banken som eier mesteparten av den da, men på papiret er den iallfall min og Ole Martin sin).

Lenge leve den private eiendomsretten :)

Flere innlegg? Les den gamle dagboken min.