Blogg

Fra www.frihet.org

Nyeste innlegg

Minneord til farmor (19. februar 2010)

Farmor ble bisatt i dag. Her er minneordene som jeg skrev til henne, og som ble lest opp under bisettelsen.

Kjære farmor!

Jeg sitter her og gråter nå. Det er så mange minner som kommer strømmende når jeg skriver disse ordene til deg - for aller siste gang.

Det jeg husker aller best er hvordan du alltid viste meg at du var glad i meg. Alltid var du glad for å få besøk, du sparte på alt jeg lagde - og det fikk meg til å føle meg viktig - og du tok deg alltid tid til å leke med meg da jeg var liten.

Hver dag annenhver uke, gjennom hele skolegangen min, spiste vi jo middag sammen, og det er stunder jeg setter umåtelig stor pris på når jeg tenker tilbake. Og ofte var det plass til en dessert som "glir nerrimellom", som du pleide å si.

Du var alltid så redd for tordenvær. Mang en gang løp jeg hjem til deg når jeg hørte det buldre i det fjerne, for et vennskap må jo gå begge veier.

Jeg fortalte deg alltid at du kom til å bli minst 100 år, men du trodde som regel ikke på meg. Så fikk du rett, men mine minner om deg - minnene om en varm, glad, omsorgsfull, sprek og smilende farmor - kommer til å leve videre. Det er slik jeg kommer til å huske deg.

Alltid når jeg hadde vært på besøk hjemme hos deg, sto du i vinduet og vinket, helt til jeg var ute av syne. Nå er det min tur til å vinke. Og det gjør så vondt. 

 

Tidligere innlegg

Kriminalpolitikk (9. desember 2009)

Det er med stor interesse jeg følger med på serien "Politiet" som går på TVNorge på tirsdager.  Serien stadfester det inntrykket jeg har av norsk kriminalpolitikk: den er ikke streng nok.

I serien ser vi at politibetjentene og de kriminelle er på fornavn med hverandre, ettersom de kjenner hverandre godt fra før.  For politiet må det jo være vanvittig frustrerende å oppleve at de pågrepne lovbryterne slipper ut og begår nye lovbrudd før ofrene har rukket å lege sine sår.  Uttrykket "kjenning av politiet" eksisterer ikke i land med strengere straffer.  Og det er her løsningen ligger: bur de kriminelle inne i lang tid (og da mener jeg lang tid).  På denne måten vil vedkommende ikke være til plage for oss lovlydige mennesker.  Og ja, jeg gir faktisk blaffen i om han som stjeler sykkelen min har hatt en vanskelig barndom.

En annen ting er behandlingstiden i rettsvesenet.  Det tar i dag alt for lang tid fra en sak blir etterforsket, til en rettskraftig dom foreligger.  Delvis vil jo dette problemet løses ved lengre fengselsstraffer, for da går jo kriminaliteten ned.  I tillegg må det satses mer på å få unna sakene fortløpende, slik at de kriminelle fjernes fra samfunnet så snart etter lovbruddet som mulig.

På denne måten vil man kunne få et tryggere samfunn.

Videoretting av prøver (3. november 2009)

Jeg har forsøkt noe som jeg aldri har gjort før. Da elevene på 8. trinn nylig hadde prøve i matematikk, bestemte jeg meg for å filme rettingen med web-kamera.

Bakgrunnen var at jeg ofte har frustrert meg over hvor fort skriftlige tilbakemeldinger (som jeg har brukt mye tid på) havner rett i søppelkassen. Aller best hadde det vært om jeg kunne sette meg ned og rette prøven sammen med eleven -- men det har jeg jo ikke tid til. Så da slo det meg: hvorfor ikke rette med web-kamera og mikrofon?

Å rette på denne måte har helt klare fordeler:
* det er lettere å gi ros når man kan gjøre det muntlig (å skrive ned tar tid)
* det er lettere å gi utfyllende forklaringer når man ikke behøver å skrive det ned
* eleven forstår bedre hvorfor føringen ikke er god når det blir forklart muntlig enn bare med kryptiske streker og piler
* eleven kan beholde videofilen og se den så mange ganger han/hun ønsker det
* foresatte kan få et bedre innblikk i hvordan rettingen gjøres og hva eleven bør arbeide mer med

Som regel får man tonnevis av spørsmål når man leverer tilbake prøver, og ingen følger jo med på gjennomgangen -- men denne gangen var det annerledes. Elevene satt klistret til skjermen på hver sin laptop, med headsettene trykket til ørene, og fulgte med på min retting av sin egen prøve. Det var så stille i klasserommet at man kunne høre en dunfjær falle. Da de var ferdige med å se videoene, var det ingen spørsmål til selve rettingen. Noen elever var selvsagt misfornøyd med eget resultat, men med målrettethet i blikket visste de nå nøyaktig hva de trenger å arbeide videre med.

Så vidt jeg vet er det ingen andre som har forsøkt dette før, men jeg har nå inspirert andre på nettstedet Del og Bruk.  En liten smakebit av rettingen min kan ses på Youtube.

 

Tobinskatten (18. september 2009)

Hadde tilhengerne av Tobin-skatten ment det de sa, så hadde de vært motstandere av Tobin-skatten og tilhengere av gullstandard.  Dersom man er opptatt av å hindre eller begrense spekulasjonen i valutamarkedet, så er det beste virkemiddelet å fjerne valutaene -- ved å erstatte kroner, dollar, pund, euro og andre myntenheter med gull.  Vi trenger ingen annen valuta enn gull.  Tenk så greit det ville bli å sammenligne priser, reise utenlands uten å måtte veksle penger ... og ikke minst å ha en valuta som politikerne ikke kunne tukle med.  Men å hindre slik tukling er jo ikke noe tilhengerne av Tobin-skatten bryr seg om.  Tukling er greit så lenge det er staten som står for tuklingen, og det går ut over oss alle.

Et nytt hjem (8. august 2009)

Så sitter jeg i den nye leiligheten, og skal sove her for første gang.  Regnet trommer mot vinduene i taket, og stemningen er akkurat slik den bør være i en ekte loftsleilighet.  Det begynner å bli koselig her, selv om mange møbler mangler og størsteparten av tingene fortsatt befinner seg i pappesker.

Hver kveld de siste åtte dagene har vi båret bøker, vannkoker, sofa, bord, bokhyller, helsegrill, lenestoler, skrivebord, madrasser og annet.  Og fortsatt står mange av tingene igjen i den andre leiligheten, så vi har fortsatt noen flyttedager foran oss.  Men nå har jeg altså flyttet så mye at jeg bestemte meg for å tilbringe min første natt her.  Egentlig er det en stor dag, for det er første gang jeg skal sove i en leilighet som jeg selv eier (egentlig er det jo banken som eier mesteparten av den da, men på papiret er den iallfall min og Ole Martin sin).

Lenge leve den private eiendomsretten :)

Flere innlegg? Les den gamle dagboken min.