Var det bare en utvei igjen? «Jo, det er vel det,» tenkte Sørensen med et snev av ubehag.

- Thomas M. Johanson

Avisen

En kriminalnovelle skrevet av Thomas M. Johanson i 1994.

Postkassen var tom. Rolf Sørensen så forarget ned i den en gang til, for liksom å være sikker, før han lot postkasselokket falle igjen med et lite dunk. «I dag også,» mumlet han for seg selv, mens han kikket oppover gaten. Han visste at avisbudet alltid kom ved fem-tiden, mens han lå og sov, men han kunne ikke la være å se etter det allikevel.

Da han satte over kaffen, visste han at frokosten ikke ville smake ham denne morgenen. I over seksti år hadde han pleid å kose seg med avisen under måltidet, men i løpet av de siste tre månedene hadde avisen uteblitt hele fem ganger. Sørensen var opprørt.

Den kortvokste mannen likte punktlighet og faste vaner. Han kunne ikke fordra å få sin daglige rutine forstyrret, det var derfor han verken hadde nære venner eller var gift. Likevel murte han seg ikke inne. Hver formiddag, presis klokken ti, gikk Rolf Sørensen sin daglige mosjonstur. Han passet alltid på å gå den samme ruten, for da var han sikker på at han ville være tilbake igjen før klokken elleve, tiden for lunsj.

Sørensen hadde vondt i magen nå, men han visste han måtte bli sittende ved kjøkkenbordet i enda åtte minutter, helt til det var tid for morgenvasken. For å få tiden til å gå, satte han seg til å se ut av vinduet. Det var kaldt der ute. Snøen hadde lagt seg for noen uker siden, og kvikksølvet i gradestokken hadde langsomt krøpet ned mot femten på den blå halvdelen. Ute var det fortsatt mørkt; klokken hadde ikke passert sju med mer enn noen få minutter. Hos nabo Peder Westholm, en mann på han egen alder, lyste det i vinduet.

«Lyser det?» utbrøt Sørensen med tydelig forbauselse. Han hadde ikke opplevd at hans morgentrøtte nabo hadde vært oppe så tidlig før. «Hvorfor er han det,» tenkte Sørensen, «på en helt vanlig tirsdag?»

Det gikk ikke mange minuttene før Sørensen hadde glemt både den manglende avisen og morgenvasken, og satt som hypnotisert og kikket ut av vinduet, mens han funderte over hvorfor hans nabo var så tidlig oppe. «Kanskje han venter gjester, og må vaske huset før de kommer?» I nabohuset kunne han se Westholm romstere rundt på kjøkkenet, sette seg ved kjøkkenbordet og ta frem frokosten og avisen.

«Avisen!» utbrøt Rolf Sørensen med et lite gisp. «Westholm har fått avis, men ikke jeg.» Han bestemte seg raskt for at han så snart han hadde vasket seg, ville ringe den lokale budsentralen for å klage, for nå visste han i det minste at avisbudet hadde vært der.

Ute av den vanlige morgenrytmen satte Sørensen fra seg kaffekoppen på benken, og lot beina subbe seg frem over gulvet til de nådde baderomsdøren. Han kunne ikke få Peder Westholm ut av hodet.

Helt plutselig stivnet han til. Han var ikke sikker, men samme hvor mye han tenkte på det kunne han ikke huske at Westholm abonnerte på noen avis. Kunne det tenkes at Westholm, hans nærmeste nabo gjennom de åtte siste årene, satt på sitt eget kjøkken og leste hans avis? «Nei, det er ikke mulig,» slo Sørensen fast, «det kunne være ikke det. Eller...?» Tankene hans gikk tilbake til onsdag i forrige uke. Hadde det ikke vært lys i naboens vindu da også? Eller hadde det ikke? Rolf Sørensen ble i tvil, men han ønsket samtidig å finne en løsning på problemet.

Han kunne ikke utstå flere morgener med avbrudd i rutinene. Forrige gang det skjedde hadde han ikke sovet på flere netter, iallfall ikke før han hørte avisbilen stoppe utenfor huset hans. Det hadde aldri falt ham inn at noen tok fra ham avisen. Med vilje. Sinnet blusset opp i ham. Det begynte som en kribling i tærne, men flyttet seg raskt oppover, og da det nådde hjernen hadde Sørensen avsagt dommen; Westholm var dømt skyldig etter tiltalen.

«Men hvordan skal jeg bevise at han har tatt avisen? Hvordan skal jeg få Westholm til å forstå?» Spørsmålene var mange. Rolf Sørensens hjerne var ute av trening for slike problemer, den fulgte jo alltid det vanlige, fastlagte programmet. Han forsto at det ikke nyttet å buse inn til naboen og kaste frem beskyldningene, men hva skulle han så gjøre?

Var det bare en utvei igjen? «Jo, det er vel det,» tenkte Sørensen med et snev av ubehag.

* * *

«God morgen, herr Westholm. Jeg lurte på om det var mulig å få låne litt sukker tidlig på morgenkvisten?»

Sørensen observerte sin nabos litt spørrende ansikt og la til den totalt overflødige kommentaren: «Til kaffen.»

«Det ligner da aldeles ikke deg, Sørensen. Jeg trodde du hadde dine faste rutiner, jeg.» Sørensen oppfattet tydelig Westholms spydige mening om hans faste rekkefølge på dagens gjøremål. Han hadde alltid hatt på følelsen at nabolaget snakket om ham bak hans rygg, men han hadde aldri opplevd noen komme med syrlige kommentarer direkte til ham før. Men han bet det i seg og fant på en tåpelig forklaring.

«Ja, du får komme inn da,» sa Peder Westholm. Fantes det et snev av urolighet i stemmen hans? Sørensen trodde det, men han var ikke sikker.

Inne på kjøkkenet sto en halvspist frokost på bordet, og foran den lå noen ark fulle av trykksverte. «Avisen min,» tenkte Sørensen stille.

Peder Westholm snudde seg mot kjøkkenskapene. Han falt mot gulvet i det samme som skuddet gikk av. Rolf Sørensen senket armen. Nå var det gjort. Nå kunne han igjen få glede av avisen hver morgen.

* * *

Han ble ikke det minste overrasket da politiet ringte på dørklokken hans onsdag ettermiddag, dagen etter.

«Rutinespørsmål,» hadde de sagt. Selvfølgelig måtte de høre med alle naboene om de hadde sett eller hørt noe spesielt, men Rolf Sørensen ble skuffet over at de gikk så overfladisk til verks. Westholm hadde tross alt vært en god nabo, inntil nå for tre måneder siden. Og dessuten, Sørensen likte å spille skuespill, selv for politiet.

Neste morgen var han inne i sin vanlige rytme igjen. Avisen kom dumpende ned i postkassen til rett tid, og Sørensen var fornøyd. Mordsaken var ikke lenger viet plass på førstesiden, selv ikke i lokalavisen, men han var bare glad til; det var mye annet å lese om.

En liten notis fortalte ham allikevel at politiet fortsatt så på mordet som uforståelig. Men Sørensen forsto. Westholm hadde stått tidlig opp for å sikre seg avisen hans. Tenkte Sørensen. Pistolen befant seg godt gjemt bort nede i kjelleren. Han ville ikke få bruk for den mer. Trodde Sørensen.

Men allerede fire vinteruker senere var Sørensen ute av sin faste rytme igjen. Avisen hadde ikke kommet, og det lyste fra Hansens hus på den andre siden av den humpete veien...

Tilbake www.frihet.org Innholdsoversikt