Deliberative meningsmålinger har kimen i seg til å styrke det deliberative demokratiet.

- Thomas M. Johanson

Deliberasjon og representativitet:
Hvordan kan disse idealene virkeliggjøres i et moderne storsamfunn?

Skrevet av Thomas M. Johanson, høsten 2001.

Innholdsfortegnelse

Problemstilling/innledning
Hvorfor deliberasjon?
Representasjon som kilde til deliberasjon
Interessekamp
Meningsmålinger
Folkeavstemninger og "elektronisk demokrati"
"Deliberative Polling"
Konklusjon
Litteraturliste

Problemstilling/innledning

Hvordan kan de demokratiske idealene om deliberasjon og representativitet i de politiske beslutningsprosessene virkeliggjøres i et moderne storsamfunn?

Antikkens Athen regnes som demokratiets krybbe -- man forbinder denne bystaten med idealet om et levende demokrati hvor borgerne aktivt deltar i det politiske liv. Som vi vil se senere i artikkelen sto tanken om deliberasjon, det vil si grundig, åpen og kritisk drøfting og diskusjon, sentralt i Athen. Hvorfor deliberasjonen ble ansett, og fortsatt anses, som viktig tar vi for oss i artikkelens første kapittel "Hvorfor deliberasjon?". Gitt at vi regner med kun de (få) som hadde stemmerett, så var også representativitet en selvfølge i Athen, siden det politiske systemet i all hovedsak baserte seg på direkte deltakelse (hvor hver og en av de stemmeberettigede representerte seg selv).

I forhold til en bystat på størrelse med antikkens Athen, er det i et moderne storsamfunn ikke uproblematisk (av grunner vi kommer tilbake til i kapittelet "Representasjon som kilde til deliberasjon") å realisere de demokratiske idealene om deliberasjon og representativitet. I løpet av artikkelen vil vi ta for oss hvordan man på ulike måter har forsøkt å løse dette problemet. Vårt fokus vil hovedsakelig ligge ved deliberasjonen, men i lys av dette ser vi selvsagt også på hvordan representativiteten kan ivaretas.

Bruken av representasjonssystemer er et meget viktig bidrag for å levendegjøre idealene om deliberasjon og representativitet. I kapitlene "Representasjon som kilde til deliberasjon" og "Interessekamp" ser vi hvordan forskjellen på fritt og bundet mandat fører til to ulike demokratimodeller, og hvorvidt noen av disse makter å virkeliggjøre idealene.

Meningsmålinger er representative -- men er de deliberative? Spørsmålet besvarer vi i kapittelet "Meningsmålinger", hvor vi også ser på grunnen til at folk ofte velger ikke å bruke tid og krefter på å sette seg inn i politiske stridsspørsmål. En annen måte å trekke folket med i beslutningsprosessene er bruken av folkeavstemninger. I hvilken grad folkeavsteminger er representative og deliberative er gjenstand for undersøkelse i kapittelet "Folkeavstemninger og 'elektronisk demokrati'".

Til slutt i artikkelen presenterer vi, og stiller noen kritiske spørsmål ved, en ny metode for måling av politiske meninger. Metoden går under navnet "Deliberative Polling" og er utviklet av den amerikanske statsviteren James S. Fishkin. Fishkin hevder at den tilfredsstiller kravene både til representativitet og deliberasjon (Fishkin 1995:165). Dersom Fishkin har rett betyr kanskje dette at drømmen om det athenske deltakerdemokratiet lar seg virkeliggjøre i et moderne storsamfunn? Statsviteren Robert A. Dahl har iallfall gitt klart uttrykk for at han mener metoden er svært spennende: "The Deliberative Poll is the most promising innovation in democratic practice of which I am aware" (Center for Deliberative Polling 2000a).

Hvorfor deliberasjon?

Det idealtypiske demokratiet er et ansikt-til-ansikt-demokrati -- et deliberativt demokrati -- det vil si et demokrati der "the people, either directly or through their representatives, should meet together to hear competing arguments and discuss the issues in preparation for collective decisions" (Fishkin 1995:20). Typiske historiske eksempler på slike ansikt-til-ansikt-diskusjoner er bymøtene i New England og den athenske forsamlingen.

I antikkens Athen hadde borgerne (det vil si alle frie, voksne menn av athensk opprinnelse) mulighet til å delta i det politiske liv ved å møte i Forsamlingen. Det var i Forsamlingen alle viktige beslutninger for bystaten ble tatt, og disse sakene ble gjort til gjenstand for deliberasjon og diskusjon før den endelige beslutningen ble fattet (Held 1996:21). I Forsamlingen ble enstemmighet etterstrebet -- kanskje mente athenerne at "det felles beste" kunne avdekkes gjennom deliberasjon hvor de beste argumentene ville vinne? Senere, i opplysningstiden, finner vi iallfall en slik oppfatning, siden man da mente at ethvert problem har en objektivt beste løsning:

"[... D]en sikreste måten å finne denne løsningen på er gjennom åpen, kritisk drøfting av de aktuelle alternativer. Bare dersom det kan oppnås allmenn enighet om en konklusjon, kan man være viss på at den hviler på objektivt og ikke rent subjektivt grunnlag" (Weigård 1995:78).

Målsettingen med deliberasjon er altså at den vil kunne bidra til at man kommer nærmere de gode løsningene, ved at de subjektive oppfatningene settes på prøve. I en deliberativ prosess må man argumentere for sine synspunkter, man gransker fakta, og man lytter til motargumenter. For at deliberasjonsprosessen skal ha mening, må det i siste instans være slik at man innser feil eller riktighet ved egne oppfatninger, og er villig til å endre sine feilaktige oppfatninger. "Noen må være i stand til å endre mening hvis konflikter skal kunne løses med argumenter. Hvis det skal være mulig å skape enighet om noe, må partene tilkjennes kompetanse til å vurdere fornuften i motpartens argumenter" (Eriksen 1995a:22). Er det så i virkeligheten slik at folk endrer oppfatning i løpet av en deliberativ prosess? Dette spørsmålet vil vi (kortfattet) vende tilbake til i kapittelet om "Deliberative Polling" senere i artikkelen. Først er det på sin plass at vi tar for oss hvordan og hvorvidt deliberasjon kan virkeliggjøres gjennom representasjonssystemer.

Representasjon som kilde til deliberasjon

Vi har sett at deliberasjon er et ideal fordi den deliberative prosessen sett fører oss nærmere de gode løsningene på kollektive problemer. Forutsatt at det også er et ideal at alle borgerne, på en eller annen måte, deltar i denne prosessen (slik som i antikkens Athen), hvordan kan dette gjennomføres i enheter større enn bystater, for eksempel i dagens storsamfunn?

Åpenbart vil ikke et ansikt-til-ansikt-møte som inkluderer alle være mulig i store samfunn. Ett problem er det store antallet mennesker som eventuelt skulle delta, dernest ville geografiske avstander og fysiske begrensninger ha gjort nasjonale stormøter umulige å avholde (Held 1996:107).

Et forsøk på å muliggjøre det deliberative idealet i storsamfunnet er å benytte seg av representasjonssystemer. Folket velger sine representanter til nasjonalforsamlingen, og disse representantene vil så diskutere og komme frem til beslutninger på vegne av oss alle (Fishkin 1995:5). Dette kan kalles elitedeliberasjon. Forutsetningen for at deliberasjonen skal ha mening i en slik kontekst, er at representantene har frie mandater i forhold til velgerne:

"Dersom representantene åpenhjertig skal kunne gå inn i en prosess med kollektiv utredning av problemer og søking etter løsninger, kan de selvsagt ikke på forhånd være pålagt å komme frem til en bestemt konklusjon" (Weigård 1995:89).

Representantene kan best ivareta samfunnets beste "gjennom selvstendig overveielse og grundig diskusjon" og de skal "treffe beslutninger etter sin veloverveide overbevisning, uavhengig av velgersyn" (Østerud 1996:191, vår utheving).

Den mest kjente forsvarer av et fritt mandat og elitedeliberasjon er briten Edmund Burke. I en tale han holdt til valgforsamlingen i Bristol i 1774, sa han følgende:

"[... P]arliament is a deliberative assembly of one nation, with one interest, that of the whole; where, not local purposes, not local prejudices, ought to guide, but the general good, resulting from the general reason of the whole. You choose a member indeed; but when you have chosen him, he is not a member of Bristol, but he is a member of parliament" (Sitert i Fishkin 1995:32).

Mange av de amerikanske grunnlovsfedrene var opptatt av at Senatet skulle være en deliberativ forsamling. Følgelig måtte den da være sammensatt av representanter med fritt mandat, og dette mente de best kunne sikres ved at representantene var indirekte valgt. Dette fordi de da, ifølge Hamilton, "by design, [were] in a position to resist the immediate expressions of public opinion" (Fishkin 1995:58). Senatorene ble derfor, frem til grunnlovsendringen i 1913, valgt av delstatenes lovgivende forsamlinger, og ikke av folket ved direkte valg.

Et fritt mandat introduserer ikke desto mindre et potensielt demokratisk problem: det oppstår et skille mellom de styrende og de styrte. Det er de styrende som delibererer, og det er de styrende som deretter snakker for folket (Fishkin 1995:21). Forsamlingen av styrende vil ofte ikke være representativ for folket som helhet -- de styrende er valgt for å deliberere med et fritt mandat, ikke for å representere under et bundet mandat. Det demokratiske idealet om representativitet oppfylles altså ikke.

Frie mandater og indirekte valg til nasjonalforsamlingen kan av mange oppfattes som udemokratisk, fordi de folkevalgte fremstår som en elite som ikke direkte representerer folket. Disse mekanismene, frie mandater og indirekte valg, som skulle sikre deliberasjon, har i mange tilfeller måttet vike for direkte valg -- og, som en konsekvens, for krav om bundet mandat. Bundet mandat vil si at representantene på forhånd forplikter seg overfor velgerne til å støtte bestemte standpunkter. Bruk av bundet mandat og direkte valg vil ideelt sett sikre at folkets røst blir gjenspeilet i nasjonalforsamlingen. Man oppnår perfekt representativitet ved at velgerne stemmer på kandidater som har de samme meningene som dem selv, og disse meningene kommer så til uttrykk gjennom en aggregering av preferanser i parlamentet. I en slik idealmodell vil deliberasjon i den valgte forsamlingen fremstå som udemokratisk -- simpelthen fordi folkets preferanser da kan bli tilsidesatt av folkets representanter. I praksis, derimot, lar det seg vanskelig gjøre for velgerne å stemme på kandidater som har identiske meninger som dem selv, og dermed blir "[f]orutsetningen om at en valgseier også innebærer velgernes tilslutning til de valgtes standpunkter i enkeltsaker, [...] ikke lett å underbygge" (Weigård 1995:91-92). Dette åpner for at nasjonalforsamlingen til en viss grad kan foreta deliberasjon uten å miste legitimitet:

"[F]orventningene til folkevalgte politikere [er] nesten like tvetydig som representasjonsteoriens utvikling -- uavhengighet og selvstendighet, men også lydhørhet og lojalitet; talerør for særinteresser, men også forpliktelse overfor helheten" (Østerud 1996:192).

Vi har sett at utviklingen fra fritt til bundet mandat, og fra indirekte til direkte valg av representanter, har ført til økt grad av representativitet, men samtidig resultert i at "there is less 'filtering' of the public views by elites -- and, generally, a good deal less deliberation" (Fishkin 1995:60). Som vi tidligere har vært inne på, fører bundet mandat til at deliberasjon i nasjonalforsamlingen blir umulig (iallfall på de områdene hvor representantene har avgitt løfter til sine velgere). På den annen side ser man at bundet mandat åpner opp "for frie diskusjoner i de forsamlingene som pålegger mandatet" (Weigård 1995:90). Det blir da naturlig å spørre: Hvor mye deliberering foretar velgerne før de stemmer på en kandidat eller tar standpunkt i et politisk anliggende? I kapitlene om meningsmålinger og folkeavstemninger senere i artikkelen tar vi for oss dette spørsmålet og ser at velgernes deliberasjon dessverre er minimal på grunn av motivasjon for rasjonell ignoranse.

Interessekamp

Med overgang til bundet mandat og direkte valg har interessekampen blitt sentral i politikken. "[De folkevalgte har] etter hvert havnet i rollen som målbærere av velgernes ulike private interesser; altså en poengtering av interessekamp- og preferanseaggregeringsmodellenes økte aktualitet" (Weigård 1995:71). Dette kan, ifølge statsviteren Jarle Weigård, ha bidratt til å svekke den politiske legitimiteten, nettopp fordi kommunikativ problemløsning og deliberasjon har måttet vike for strategisk interessehevding:

"Troen på at et alternativ er valgt fordi det er ansett å være det objektivt beste, viker til fordel for den mer kyniske vissheten om at det er det minste felles multiplum som de ulike maktblokkene har kunnet kompromisse seg frem til" (Weigård 1995:72).

Vi er nå inne ved kjernen til to ulike oppfatninger om politiske beslutninger. På den ene siden har vi en liberalistisk politikkforståelse som legger vekt på at det er individenes private interesser som vil være avgjørende ved kollektive avgjørelser (Weigård 1995:74) -- en aggregering av private interesser og flertallsavgjørelser vil være beslutningsmekanismen. En beslektet politikkforståelse kan man finne omtalt som konkurransedemokrati, ut fra Joseph Schumpeters teori om at demokrati, med hans egne ord, er "that institutional arrangement for arriving at political decisions in which individuals acquire the power to decide by means of a competitive struggle for the people's vote" (Sitert i Østerud 1996:172). Schumpeter mener at interessekonflikt er uunngåelig, fordi fornuften og rasjonelle argumenter har begrensninger som gjør at man ikke kan enes om det felles beste:

"In modern, economically differentiated and culturally diverse societies, there are bound to be different interpretations of the common good. Rifts exist on questions of principle and policy, which simply cannot be resolved by an appeal to 'an all-embracing general will'. Moreover, these rifts cannot be bridged by rational argument" (Held 1996:185).

På den andre siden har vi en såkalt republikansk politikkforståelse hvor man ser for seg at "individene i sin statsborgerrolle kan legge sine private interesser til side og gjennom overlegninger sammen med andre søke svar på hva som vil være det felles beste" (Weigård 1995:74-75). Denne politikkforståelsen er i samsvar med Jürgen Habermas' teori om deltakerdemokratiet. Habermas har "utviklet et teori om politikk som 'diskurs,' som 'ideell talesituasjon,' hvor målet er at meninger skal brytes mot hverandre og konflikter slipes, til deltakerne samles om det felles beste" (Østerud 1996:172).

Det er den sistnevnte politikkforståelsen, slik vi ser det, som gjør deliberasjon ønskelig og nødvendig. Videre er det deliberasjonen, og ikke aggregeringen av private interesser, som gir opphav til demokratisk legitimitet:

"Den blotte aggregeringen av preferanser skaper i seg selv ingen legitimitet. Det resultatet som fremkommer uttrykker bare en kvantitativ relasjon og sier ingen ting om gyldighet eller fornuft. [...] Det er den forutgående dannelsen av meninger og oppfatninger og rettferdiggjørelsen av behov og interesser gjennom argumentative prosesser som genererer legitimitet" (Eriksen 1995a:18).

I praksis kan det være vanskelig å avgjøre hvor stor vekt dagens politikere legger på å tilfredsstille egne velgere i forhold til å bidra med løsninger som er i alles interesse. Men det er åpenbart at partier og politikere må ta hensyn til "sine" interessegrupper for å bli gjenvalgt. Ifølge Eriksen utøver interesseorganisasjonene stor innflytelse over offentlig politikk (Eriksen 1995b:66). Det kan derfor synes som om vårt politiske system hviler på en liberalistisk politikkforståelse, og dermed er, etter vårt syn, systemets legitimitet i fare. Også Weigård tar for seg denne problemstillingen, men legger mindre vekt på interesseorganisasjonene rolle, og konsentrerer seg heller om partienes forhold til velgerne:

"Det synes således åpenbart at den måten representanter utvelges på og politikk drives på i vårt system, nemlig gjennom partier som konkurrerer om velgernes stemmer, fra en legitimitetsmessig synsvinkel har klare dysfunksjoner" (Weigård 1995:97).

Vi har sett at direkte valg og større grad av bundet mandat har ført til redusert deliberasjon blant de folkevalgte. Troen på at man kan enes om løsninger som er de objektivt beste for samfunnet, har veket tilside for interessekamp. På mange områder kan man si at vi har beveget oss fra et deltakerdemokrati til, i større grad, et konkurransedemokrati. Deliberasjon anses kanskje fortsatt som ønskelig, men samtidig som nyttesløs siden oppfatningen i et konkurransedemokrati er at rasjonelle argumenter har begrensninger som gjør enighet umulig. På den annen side har utviklingen mot direkte valg og bundet mandat ført til at representativitetsidealet i større grad har blitt oppfylt. Tilsynelatende er det en konflikt mellom de to idealene deliberasjon og representativitet -- økes det ene, så skjer det på bekostning at det andre. Kan denne konflikten overvinnes? La oss ta for oss George Gallups visjon om meningsmålingenes potensial for å besvare spørsmålet.

Meningsmålinger

Vi har tidligere i artikkelen beskrevet det politiske deltakerdemokratiet i bystaten Athen. Vårt system ligner nok kanskje mer på det systemet man hadde i Sparta: Hvem som skulle sitte i Rådet ble avgjort ved at en gruppe upartiske dommere ble plassert i et eget rom, og disse dommerne skulle så avgjøre hvem av kandidatene i naborommet som mottok den høyeste/største applausen fra forsamlingen (Fishkin 1995:23). "Missing in the Spartan method was the entire social context of careful debate and deliberative argument fostered by the Athenian institutions [...]" (Fishkin 1995:23-24).

Spartas "applaudometer" kan vi finne igjen i vår tids folkelige deltakelse i blant annet innringerdebatter i radio og telefonavstemninger på TV. Den amerikanske statsviteren James S. Fishkin omtaler denne formen for meningsytringer som et såkalt "talk-show democracy," og påpeker at de som deltar i slike "electronic town meetings" ikke er representative for befolkningen som helhet og dermed ikke utgjør folkets røst: de som deltar er gjerne mer frustrert over, eller mer opptatt av, den aktuelle saken enn folk flest (Fishkin 1995:38). "Such groups may think they speak for everyone, but they are far more likely to speak merely for themselves" (Fishkin 1995:3). "Presenting self-selected polls as if they are the voice of the people is a misrepresentation -- it simply introduces a pseudo-voice into the dialogue that purports to speak for us all" (Fishkin 1995:38).

Selvseleksjon for deltakelse finner vi også igjen blant dem som aktivt engasjerer seg i underskriftskampanjer, skriver leserinnlegg, tar direkte kontakt med de folkevalgte, og som på andre måter forsøker å sette dagsorden eller påvirke politikken.

Problemet med selvseleksjon kan selvfølgelig overkommes. På 1930-tallet utviklet amerikaneren George Gallup en metode som med stor nøyaktighet kunne fortelle hva hele folkets meninger var i enkeltsaker, ved kun å intervjue et utvalg av populasjonen. Meningsmålingen var født. Tanken bak meningsmålinger er at dersom utvalget er tilfeldig uttrukket, i motsetning til selvselektert, vil utvalget (dersom det er stort nok) statistisk sett gjenspeile populasjonen, og meningene som fremkommer vil dermed være representative for hva hele populasjonen mener (eller eventuelt ville ha ment dersom de hadde blitt spurt).

Gallup selv var overbevist om at denne nyvinningen ville kunne levendegjøre idealet om folkelig deltakelse slik som ved bymøtene i New England og antikkens Athen. Under et foredrag ved Princeton University i 1938 uttalte han følgende:

"The nation is literally in one great room. The newspapers and the radio conduct the debate on national issues ... just as the townsfolk did in person in the old town meeting. And finally, through the process of the sampling referendum [dvs. meningsmåling], the people, having heard the debate on both sides of every issue, can express their will" (Sitert i Fishkin 1995:79-80).

Visjonen er altså en modell som både gir deliberasjon (eller elitedeliberasjon med folket som bivånere) og et representativt resultat. Dessverre kan vi vel si at Gallups visjon ikke har latt seg realisere hva deliberasjon angår. Dette til tross for at massemedia, og da i særdeleshet fjernsynet, har økt folkets politiske bevissthet og kunnskapsnivå i de vestlige land (Dalton 1996:22-24). "Det store rommet" som Gallup så for seg at hele nasjonen var samlet i, er et rom så stort at hvert enkelt individ drukner i massen: "A 'room' of millions creates the conditions for rational ignorance" (Fishkin 1995:80, vår utheving). Rasjonell ignoranse innebærer at det for et individ vil være rasjonelt å unnlate å bruke tid og krefter på å sette seg inn i en sak, fordi individet i den store sammenheng (blant millioner av andre mennesker) ikke har noen reell påvirkningsmakt/innflytelse. "Acquiring political information is not costless [...] Even if it only costs time, that is an important opportunity cost" (McLean s. 88). Dersom kostnaden ved å sette seg inn i saken er høyere enn nytteverdien, vil vi altså ha et tilfelle av rasjonell ignoranse. Hvorvidt det er rasjonell ignoranse som forklarer det følgende lar vi være å ta stilling til, men uansett er det slik, ifølge den norske statsviteren Øyvind Østerud, at folket har mangelfulle politiske kunnskaper:

"Intervjuforskningen har vist at mange velgere har ytterst begrensede kunnskaper om politiske spørsmål, diffuse eller feilaktige forestillinger om hvilke partier som mener hva, og svært svevende meninger om betydningen av valgutfall" (Østerud 1996:258).

At folket kanskje ikke har den nødvendige kunnskapen til å svare på spørsmål i meningsmålinger er ett problem. Et annet problem er meningsmålingens manglende mulighet for deliberasjon:

"Problemet med brukerundersøkelser [og meningsmålinger] kan være at en registrerer holdninger uten å gi folk anledning til å gjøre seg opp noen mening. En gallup eller brukerundersøkelse tar ikke hensyn til at holdninger må tenkes gjennom og formes i samspill eller konflikt med andre. Tvert imot vil dette forstyrre en meningsmåling fordi holdningene som da fremkommer vil bli mindre representative i forhold til en brukerundersøkelse" (Hansen, Laursen, Vallebona, Aars og Offerdal 1998:5).

Siden omfanget av politiske spørsmål er såpass stort i et moderne storsamfunn, og siden hver enkelt sak gjerne er svært komplisert, vil det ikke være mulig for folket å sette seg inn i mer enn en brøkdel av de politiske spørsmålene. Da sier det seg selv at det store flertallet av folket ikke har noe grunnlag for å foreta omfattende deliberasjon i sine dagligliv. De menneskene som blir trukket ut til å delta i meningsmålinger vil dermed ikke være forberedt på å gi veloverveide svar på stående fot.

Faren med meningsmålinger er at de ikke måler gjennomtenkte meninger, men "meninger" som, for å si det litt brutalt, produseres der og da. "The political scientist Philip Converse coined the term nonattitudes for opinions created on the spot in response to survey questions" (Fishkin 1995:82). At det er slik bekreftes i gjentatte forsøk som har vært foretatt i USA både på 1940-tallet, 1970-tallet og på 1990-tallet: intervjuobjektene ble stilt spørsmål om sitt syn på helt fiktive folkegrupper eller fiktive lover, og usedvanlig mange uttrykte meninger i sakene (Fishkin 1995:81, 82, 86). Også panelstudier over mange år har vist den samme tendensen -- respondentenes svar "was essentially random" (Fishkin 1995:82).

Meningsmålinger er representative, men de kvalifiserer altså ikke som deliberative. Fishkin påpeker at "[a] public dialogue worth listening to should be deliberative as well as representative" (Fishkin 1995:161). Det oppstår dermed et problem i den grad de folkevalgte politikerne fører en politikk som slavisk retter seg etter meningsmålingsresultatene, siden disse resultatene ikke har noen forankring i forutgående kritisk drøfting og deliberasjon:

"I siviliserte samfunn må de beslutninger som berører alle være basert på rasjonalitet, det vil si innsikt i hva som kan gjelde for alle, eller hva som er det felles beste. Det er argumentene som skal avgjøre, og det er prosessen med å finne ut hva som egentlig er gode argumenter som konstituerer demokratiet" (Eriksen 1995a:17).

I hvor stor grad dagens politikere fører en politikk som baserer seg på meningsmålingenes dom, ligger utenfor denne artikkelens hovedfokus og vil ikke bli forfulgt nærmere.

Vi har sett at selvseleksjon ikke gir et representativt bilde av hva folkets røst sier. Samtidig har vi sett at folkets røst -- slik den fremkommer i meningsmålinger -- er en røst som taler uten å ha tenkt seg godt om på forhånd eller deltatt i deliberativ samtale. Meningsmålinger gir dog et representativt og ganske korrekt bilde av hva folk ser ut til å mene i øyeblikket. "But," spør den amerikanske statsviteren James Fishkin,

"is there some way of preserving this advantage while probing opinions more deeply? Is there some way of encouraging the public to make considered judgements instead of giving snap opinions? [...] Can we start the people thinking as we facilitate the people's voice?" (Fishkin 1995:161)

Etter å ha tatt en kort kikk på folkeavstemninger i neste kapittel, vil vi vende tilbake til Fishkins spørsmål, og presentere hans løsningsforslag.

Folkeavstemninger og "elektronisk demokrati"

Meningsmålinger kan, som vi har sett, dessverre ikke innfri George Gallups visjon om at hele storsamfunnet skulle kunne samles til deliberativ samtale som ved bymøtene i New England og antikkens Athen. Men hva med folkeavstemninger, kvalifiserer de som deliberative?

I stor grad vil deliberasjonen i forkant av folkeavstemninger avhenge av avstemningenes hyppighet. Ved viktige, sjeldne, nasjonale folkeavstemninger vil media i forkant engasjere seg i saken, og vie den den plass den fortjener. Politikerne stiller villig opp i debatter, både på lokalt nivå og i riksdekkende fjernsyn. På elitenivå vil debatten blomstre og synspunkter luftes -- kanskje i større grad som et spill for galleriet, enn som en ekte deliberativ prosess. I den grad saken er viktig og angår store (eller alle) deler av folket, vil også folk flest, på sine arbeidsplasser, blant venner og familie, og i andre sosiale sammenhenger, delta i uhøytidlig diskusjon seg imellom. Man oppnår allikevel ikke å samle alle aktørene til et felles allmøte der de kan delta i konstruktiv deliberasjon med etterfølgende votering (Østerud 1996:171).

Dessverre kommer man heller ikke utenom problemet med rasjonell ignoranse, til tross for at folk flest til en viss grad vil følge med på den offentlige debatten og således tilegne seg viktig informasjon om stridsspørsmålet. Siden én enkelt stemme (normalt sett) ikke vil ha noen avgjørende betydning, vil det ikke være rasjonelt for hvert enkelt individ å bruke særlig med tid eller krefter på å sette seg inn i saken:

"When a decision is placed in the hands of millions of people rather than a small group who can gather in a single room, the social conditions that might motivate discussion and deliberation are largely suppressed, because of the incentives created for rational ignorance. Nobody intended it to be so" (Fishkin 1995:25).

Ved hyppige folkeavstemninger om "uviktige" politiske spørsmål vil problemet med rasjonell ignoranse være nærmest uoverstigelig.

Med introduksjonen av ny teknologi, blant annet Internett, har enkelte røster i samfunnet, blant annet den tidligere amerikanske presidentkandidaten Ross Perot (Fishkin 1995:138), gått inn for økt direkte folkelig deltakelse gjennom bruk av elektroniske avstemninger i de tusen hjem, noe vi kan kalle "elektronisk demokrati". En så omfattende, direkte deltakelse i beslutningsprosessen er, som vi har sett, problematisk i forhold til rasjonell ignoranse. Det er også tvilsomt hvorvidt ekte deliberasjon vil kunne avholdes i et slikt "elektronisk rom" hvor alles røster drukner i mengden. Et annet problem som oppstår er at når antall saker som skal avgjøres er stort, og sakene i stor grad fremstår som "uviktige" for folk flest, vil deltakelsen i de hyppige avstemningene neppe fremstå som representativ:

"Dersom en tenker seg en variant av det idealiserte athenske demokratiet - med deltakelsesrett til alle (unntatt kvinner og slaver, selvsagt) - overført til dagens storsamfunn, ville ikke det ha ført til de uhyrligste perversjoner? For hvem i all verden ville i det lange løp orke å sitte lenket til hjemmedataterminalen for å få sin stemme registrert i endeløse avstemninger om små og store problemer? Ytterst få, og de ville neppe ha representative meninger." (Heidar og Berntzen 1998:20).

Vi har sett at dersom vi ønsker å lytte til en røst som er representativ for folket, og som bygger på en deliberativ prosess, kan vi ikke basere oss på "elektronisk demokrati". Vanlige folkeavstemninger er heller ikke nødvendigvis representative, men i den grad de benyttes sjeldent og ved viktige avgjørelser, vil de til en viss grad appellere til folkelig deltakelse og til en viss grad også deliberasjon (eller iallfall elitedeliberasjon med folkemassene som bivånere).

"Deliberative Polling"

Spørsmål er hvordan (og hvorvidt) idealet om det athenske deltakerdemokratiet kan levendegjøres i dagens storsamfunn. Hittil i artikkelen har vi ikke funnet noen tilfredsstillende løsning -- en løsning som ivaretar både hensynet til representativitet og deliberasjon.

I USA har det årlig blitt arrangert rundt 3.200 såkalte "National Issues Forums" (NIF) diskusjonsgrupper som har deliberert over ulike politiske og samfunnsmessige spørsmål (Fishkin 1995:164). På denne måten har man forsøkt å bringe den deliberative debatten til folket. Deltakelse i disse gruppene har hovedsakelig skjedd ved selvseleksjon, så de er dessverre ikke representative:

"These NIF forums are deliberative, but, given this limitation, they are not representative. Nevertheless, they are an enormously rich and fruitful corrective to conventional opinion polls, which have the opposite problem -- they are representative but not deliberative" (Fishkin 1995:165).

Men gitt at et tilfeldig utvalg, slik som ved meningsmålinger, er representativt, hvorfor ikke da bringe dette representative utvalget sammen til en deliberativ ansikt-til-ansikt diskusjon? Det er nettopp dette den amerikanske statsviteren James S. Fishkin har foreslått -- og han hevder at denne metoden tilfredsstiller kravene både til representativitet og deliberasjon (Fishkin 1995:165). Metoden er varemerkebeskyttet under navnet "Deliberative Polling" -- deliberativ meningsmåling (på norsk også omtalt som deliberativ høring).

Fishkins hypotese er at til tross for at et representativt utvalg opphører å være representativt fra det øyeblikket deltakerne setter seg inn i saken og innleder den deliberative prosessen, vil utvalget være representativt for hva folket ville ha ment dersom hele folket hadde gjennomgått en tilsvarende prosess:

"The logic is very simple. If we take a microcosm of the entire country and subject it to a certain experience, and if the microcosm (behaving in the way we would like ideal citizens to behave in seriously deliberating about the issues) then comes to different conclusions about those issues, our inference is simply that if, somehow, the entire country were subjected to the same experience as the microcosm, then hypothetically the entire country would also come to similar conclusions" (Fishkin 1995:173).

En deliberativ meningsmåling inviterer et tilfeldig utvalg av personer til å sette seg inn i politiske stridsspørsmål, deretter komme sammen til et deliberasjonsmøte hvor de, i tillegg til å deliberere, får mulighet til å spørre ut eksperter og politikere, og på slutten av prosessen delta i en vanlig meningsmåling.

Til tross for at deliberative høringer kan hevdes å være representative, så vil dette i stor grad være avhengig av antall deltakere, samt hvorvidt alle befolkningsgrupper i like stor grad vil være villige til å delta i et så omfattende opplegg. I vanlige meningsmålinger benytter man som oftest utvalg på 1000 personer, fordi utvalg av en slik størrelse statistisk sett vil gjenspeile populasjonen med en rimelig grad av sikkerhet (lav/akseptabel feilmargin). Å samle 1000 personer til effektiv ansikt-til-ansikt deliberasjon vil neppe være særlig realistisk, og i alle forsøkene med "Deliberative Polling" har de tilfeldige utvalgene vært i størrelsesorden 200-466 personer (Center for Deliberative Polling 2000b:“Results").

Formålet med deliberative høringer er, ifølge statsviteren David Held, "to provide an institutional forum to allow citizens to assess the strengths and weaknesses of controversial policies and to come to a considered or deliberative judgement about them" (Held 1996:321). For at prosjekter av et slikt omfang skal være bryet verdt, må det være slik at den deliberative kommunikasjonen medfører holdningsendringer: "If a deliberative poll gave results identical to an ordinary poll, it would not be worth investing in such an elaborate project again" (Fishkin 1995:167). Det hele reduseres dermed til "et spørsmål om hvilken kraft kommunikasjonen har til å endre standpunkter slik at handlingskoordinering, kollektiv handling og rasjonell problemløsning blir mulig" (Eriksen 1995a:22). Til sammen 18 forsøk med bruk av deliberative meningsmålinger i USA, Storbritannia, Danmark og Australia bekrefter at deltakerne endrer standpunkter og oppfatninger i løpet av prosessen:

"Each time, there were dramatic, statistically significant changes in views. The result is a poll with a human face. The process has the statistical representativeness of a scientific sample, but it also has the concreteness and immediacy of a focus group or a discussion group" (Center for Deliberative Polling 2000b:“Results").

I Nordland fylkeskommune har det, i samarbeid med forskere fra Universitetet i Bergen, blitt foretatt et demokratiprosjekt basert på Fishkins modell. Også denne deliberative høringen, som var den første av sitt slag i Norden, viste at deltakerne skiftet oppfatninger underveis:

"[... T]rods relativt små gennemsnitlige meningsforandringer, når man ser på den samlede deltagergruppe, så er der relativt mange af de enkelte deltagere, der har ændret mening. [...] Høringens diskussioner får altså deltagerne til at overveje deres synspunkter [...]" (Hansen et al. 1998:51-52).

En annen generell tendens fra forsøket i Nordland er at antallet svar i "vet ikke"/"ingen oppfatning"-kategoriene ble mindre i løpet av høringen. "Folkehøringen har givet deltagerne en anledning til at afklare sine holdninger og vælge side i [de aktuelle spørsmålene]" (Hansen et al. 1998:51).

Fishkin hevder at modellen med deliberative meningsmålinger overkommer problemet med rasjonell ignoranse fordi hver enkelt deltakers røst får betydning i et så lite forum: "Citizens in the microcosm are not subject to rational ignorance. Instead of one insignificant vote in millions each of them has an important role to play in [...] the event" (Fishkin 1995:171).

Hva skal så resultatene fra en deliberativ meningsmåling brukes til? Fishkin ser for seg at folket og velgerne vil lytte til konklusjonene som fremkommer i de deliberative og representative målingene, og dette vil dermed ha betydning når folket gjør seg opp sin mening (Fishkin 1995:170). Videre understreker han viktigheten av at de deliberative høringene fjernsynsoverføres, slik at den deliberative prosessen som kommuniseres "can help transform the public agenda to the agenda of an engaged public" (Fishkin 1995:170).

Statsviteren David Held utelukker ikke at slike deliberative høringer, eller "voter juries" som han kaller dem, ikke bare skal kunne være rådgivende, men fungere som besluttende organer: "Juries could be created at either local or national level, with perhaps no more than advisory status in the first instance (although this status could clearly change after experimentation and testing)" (Held 1996:321).

Fishkins modell for deliberativ meningsmåling har kimen i seg til å styrke demokratiets legitimitet, og representerer en effektiv metode for å avdekke folkets deliberative røst. Som statsviteren Robert A. Dahl har uttalt:

"The Deliberative Poll is the most promising innovation in democratic practice of which I am aware. I hope that in the coming century, it will be widely adopted in the United States and other democratic countries" (Center for Deliberative Polling 2000a).

Vi har sett at deliberative meningsmålinger, i likhet med bymøtene i Athen, tilfredsstiller kravet om deliberasjon. Dersom utvalget av personer er stort nok, i likhet med vanlige meningsmålinger, tilfredsstilles også kravet om representativitet. Bruken av tilfeldige utvalg i Fishkins modell "giver grupper, som ikke traditionelt er politisk aktive, anledning til at deltage og engagere sig i politiske diskussioner" (Hansen et al. 1996:53). Deltakerne stiller med frie "mandater" og har, i de forsøkene som har blitt foretatt, vist evne til konstruktiv debatt og vilje til å endre oppfatninger som de innser er feilaktige -- i tråd med Jürgen Habermas' visjon om deltakerdemokratiet.

Konklusjon

Et system der politiske avgjørelser baserer seg både på deliberasjon og representativitet er et demokratisk ideal som vanskelig lar seg realisere i dagens storsamfunn.

I antikkens Athen kunne idealet virkeliggjøres fordi antall borgere var lite, og disse borgerne kunne komme sammen til deliberative bymøter hvor de representerte seg selv. I større samfunn har man benyttet seg av representasjonssystemer av to typer: ett som bygger på at representantene har frie mandater fra sine velgere og er indirekte valgt, og et annet som bygger på bundet mandat og direkte valg. Som vi har sett sikrer det førstnevnte deliberasjon, men oppfyller ikke kravet om representativitet. Det andre sikrer (ideelt sett) at den valgte forsamlingen er representativ, men gjør deliberasjon i beste fall vanskelig, i verste fall meningsløs eller udemokratisk siden representantene er bundet av sine løfter til velgerne.

På mange områder kan man si at vårt politiske system har beveget seg fra et deltakerdemokrati til, i større grad, et konkurransedemokrati. Deliberasjon anses som nyttesløs siden oppfatningen i et konkurransedemokrati er at rasjonelle argumenter har begrensninger som gjør enighet umulig. Troen på at man kan enes om løsninger som er de objektivt beste for samfunnet, har veket tilside for interessekamp. På den annen side har utviklingen mot direkte valg og bundet mandat ført til at representativitetsidealet i større grad har blitt oppfylt.

En metode som de folkevalgte benytter for å finne ut hvilke oppfatninger velgerne har i enkeltsaker er meningsmålinger. Vi har sett at mens en meningsmåling gir et representativt bilde av hva folkets røst sier (i motsetning til selvselektert deltakelse), makter den ikke å oppfylle visjonen om en røst som taler med innsikt etter å ha tenkt seg godt om og deltatt i deliberativ samtale. Heller ikke et "elektronisk demokrati" eller vanlige folkeavstemninger gir resultater som kan sies å være både representative og deliberative -- kanskje bortsett fra i tilfeller med sjeldne avstemninger om viktige saker som appellerer til folkelig deltakelse. Som vi tidligere har tatt for oss ligger hovedgrunnen til dette problemet ved samfunnsmedlemmenes motivasjon for rasjonell ignoranse.

I artikkelen har vi sett at problemet med rasjonell ignoranse kan overkommes ved å bruke James S. Fishkins modell for deliberativ meningsmåling. Denne typen meningsmåling viser hva hele folket ville ha ment i et politisk stridsspørsmål dersom de, i likhet med de tilfeldig uttrukne deltakerne, hadde deltatt i en deliberativ prosess ved et ansikt-til-ansikt møte. Hovedstyrken ved Fishkins modell er at den gir et uttykk for folkets røst som både er deliberativt og representativt -- gitt at det tilfeldige utvalget av personer er tilstrekkelig stort. Fishkins visjon er at "Deliberative Polling"-modellen vil kunne virkeliggjøre antikkens athenske deltakerdemokrati i dagens storsamfunn, og vårt inntrykk er at metoden har kimen i seg til nettopp dette.

Litteraturliste

CENTER FOR DELIBERATIVE POLLING (2000a, 15. mars): Opinions on Deliberative Polling. Hentet fra Internett 5. oktober 2001 kl. 1750. URL: http://www.la.utexas.edu/research/delpol/bluebook/opinion.html

CENTER FOR DELIBERATIVE POLLING (2000b, 2. november): Executive Summary. Hentet fra Internett 5. oktober 2001 kl. 1750. URL: http://www.la.utexas.edu/research/delpol/bluebook/execsum.html

DALTON, R. J. (1996): Citizen Politics. New Jersey: Chatham House Publishers.

ERIKSEN, E. O. (1995a): "Introduksjon til en deliberativ politikkmodell" i E. O. Eriksen (red.), Deliberativ politikk. Oslo: Tano.

ERIKSEN, E. O. (1995b): "Statsvitenskapen og konstitusjonstenkningen -- bidrag til en konstruktiv politisk teori" i E. O. Eriksen (red.), Deliberativ politikk. Oslo: Tano.

FISHKIN, J. S. (1995): The Voice of the People. New Haven/London: Yale University Press.

HANSEN, K. M., K. N. Laursen, N. R. Vallebona, J. Aars og A. Offerdal (1998): Deliberativ høring - er det verdt det? (Notat 150/april 1998). Bergen: Institutt for Administrasjon og Organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

HEIDAR, K. og E. Berntzen (1998): Vesteuropeisk politikk. Oslo: Universitetsforlaget.

HELD, D. (1996): Models of Democracy. Cambridge: Polity Press.

McLEAN, I. (1982): Dealing in Votes. New York: St. Martin's Press.

WEIGÅRD, J. (1995): "Representasjon og rasjonalitet" i E. O. Eriksen (red.), Deliberativ politikk. Oslo: Tano.

ØSTERUD, Ø. (1996): Statsvitenskap. Oslo: Universitetsforlaget.

Tilbake www.frihet.org Innholdsoversikt

Deliberasjon og representativitet: Hvordan kan disse idealene virkeliggjøres i et moderne storsamfunn?