Rasjonelle mennesker har interesse av å handle med hverandre, uansett deres evner og produktivitet.

- Thomas M. Johanson

Komparative fortrinn

Et 5 minutters foredrag skrevet av Thomas M. Johanson, høsten 2001.

Mennesket må produsere for å overleve. Alle som har lest romanen om Robinson Crusoe vet hva man bør gjøre alene på en øde øy. Men, vi lever ikke på en øde øy. Min oppgave blir å forklare hvordan vi bør inntrette produksjonen for å oppnå materiell velstand.

Robinson Crusoe's store sorg var at han ikke hadde noen andre mennesker rundt seg. Dette betydde at alt han ønsket seg måtte han skaffe selv -- han gikk på jakt, han lagde redskaper, han dyrket korn, han skaffet seg husdyr, han bygde sitt eget hus, og han forsøkte å lage en liten båt. Med andre ord; han hadde lange arbeidsdager og lav velstand. Hans store skrekk var å bli syk, ufør eller gammel.

Mennesket har ubegrenset etterspørsel etter goder, og den eneste måten å skaffe disse godene til veie på er gjennom produksjon av varer og tjenester. Siden etterspørselen etter goder er ubegrenset, er følgelig også etterspørselen etter produksjonskrefter ubegrenset. Tilgangen på produksjonskrefter derimot, er dessverre begrenset. Med andre ord; alle mennesker, uansett deres produktivitetsgrad eller evner, vil være av interesse å handle med -- såfremt de opptrer rasjonelt.

Det er innlysende at jeg har interesse av å handle med mennesker som er dyktigere enn meg selv, for eksempel at jeg kjøper TV fra en TV-produsent, brød av bakeren og lyspærer av Thomas Edison.

Men er det like innlysende at disse produktive menneskene har interesse av å handle med meg? Eller at jeg skulle ha interesse av å handle med folk som er enda mindre produktive enn det jeg selv er?

Nei, det er kanskje ikke like innlysende -- men det er allikevel et faktum. Rasjonelle mennesker har interesse av å handle med hverandre, uansett deres evner og produktivitet.

Hvorfor skulle bakeren så ønske å handle med meg? Ganske enkelt fordi bakerens døgn også kun har 24 timer -- siden han bruker sin tid og energi på å bake boller og brød, så har han ikke tid til å gå på jakt, lage redskaper, dyrke korn, holde husdyr eller bygge seg et hus.

Til tross for at han kanskje er flinkere enn meg til å gjøre alle disse tingene, så vil han altså allikevel velge å la meg ta meg av det. På denne måten maksimerer bakeren sin produktivitet -- ved å bake boller. Verdien av bollene er større enn verdien av alle de andre godene han selv kunne ha skapt dersom han ikke hadde brukt tiden på å bake -- med andre ord; han kan bytte til seg alle disse godene mot bakevarer, og allikevel sitte igjen med boller til overs.

Til tross for at en person er flinkere enn meg til å produsere hva det enn skulle være, så vil han altså ha bruk for meg allikevel -- la meg illustrere dette med et eksempel. Forestill deg en supermann (eller superkvinne!) som kan produsere alt 10 ganger så effektivt som det jeg kan klare. Hans, eller hennes, tid er allikevel begrenset, og menneskets behov for goder er ubegrensede, så det vil være behov for min arbeidskraft også. All arbeidskraft er arbeidskraft, og all arbeidskraft er verdifull.

Slik arbeidsdeling er fordelaktig på mange måter. Først og fremst blir spesialisering mulig. Spesialisering betyr at man konsentrerer seg om én avgrenset arbeidsoppgave. Spesialisering muliggjør produktivitetsforbedringer, ved at den som utfører oppgaven kan arbeide mer målrettet og effektivt, samt at han lettere ser muligheter for arbeidssparende tiltak. Desto flere tilbydere av arbeidskraft man har i samfunnet, desto større grad av spesialisering kan man oppnå.

I et samfunn med stor grad av arbeidsdeling og spesialisering, samt et relativt stort marked, kan man tenke seg at også mennesker uten spesielle evner overhodet kan produsere svært så verdifulle goder. Forutsetningen er at de har en sjef som setter hver av dem til å utføre små og enkle arbeidsoppgaver som tilsammen resulterer for eksempel i en maskin så komplisert som en bil.

Når personer uten spesielle evner kan produsere så verdifulle goder, og følgelig også få godt betalt for jobben, så kan man selv tenke seg hva mennesker med spesielle talenter kan utføre og hvilke rikdommer som er mulige å skape.

Robinson Crusoe fikk dessverre ikke ta del i denne fabelaktige velstandsøkningen. Riktignok fikk han etter en god del år alene på sin lille øy kontakt med en mann han kalte Fredag -- arbeidsdeling ble muliggjort, men ikke i samme grad som i et stort samfunn som vår globale markedsplass; en markedsplass hvor alle, både liten og stor, kan øke sin velstand gjennom produktivt arbeid.

Tilbake www.frihet.org Innholdsoversikt