Min dagbok

5. mars 2003

Det var en gang en gutt som skulle flytte tilbake til Østlandet for å søke jobb. På Østlandet hadde kongen lovet gull, jobb og grønner skoger til den som kunne presentere den beste CV'n. "Drømmeprinsen og halve kongeriket må nok vente litt," sa gutten til seg selv, men visste at Bergen ikke var stedet å bli boende.

Ja, ryktene er sanne. Jeg flytter til Østlandet om to og en halv uke. Slik er det.

Mange har sagt at det er trist at jeg flytter. Det er egentlig veldig koselig å høre, for det må jo bety at dere setter pris på meg. Jeg skal bli flinkere til å fortelle dere at dette er gjensidig!

Jeg flytter altså til landet på den andre siden av fjellene for å finne meg jobb. Det hadde jeg bestemt meg for for lenge siden, men at jeg skulle flytte allerede i slutten av mars er bare et resultat av mange ting. Blant annet er det lettere å komme seg på jobbintervju når man bor der det foregår, og dessuten sparer jeg penger ved å bo hjemme til jeg har funnet ut nøyaktig hvor på Øslandet jeg ender opp.

Slik er det.

6. mars 2003

Idag har jeg søkt åtte lærerjobber på Østlandet. I tillegg til de fem jeg har søkt på tidligere blir det ... la meg se ... 13 jobber. Dersom jeg blir ansatt på alle skolene samtidig blir dette en riktig så travel høst!

Asker, Sandefjord, Nedre Eiker, Nittedal, Svelvik, Vestre Toten, Øyer, Hof, Kongsberg, Ski, Oppegård, Skien, Lillehammer... Hvor ender jeg opp?

Enkelte av jobbene hadde søknadsfrist idag, så jeg ble pent nødt til å ta årets første joggetur idag -- ned til posthuset. Puh! Men jeg rakk det :)

9. mars 2003

Idag, søndag, har jeg tørket støv av rulleskøytene mine. Det er egentlig ganske gøy. Ikke å tørke støv altså, men å rulle. Det skal jeg gjøre mer av. Dessuten tok jeg en joggetur med intervalltrening. :)

16. mars 2003

Denne helgen har jeg ikke sittet i ro et sekund. Inntil nå. Søndag er en rolig dag.

På fredag hadde jeg invitert mine hetero- og homovenner til avskjedsselskap på Peppes. Det var helt superdupert at så mange kunne komme, og vi var en gjeng på 14 stykker som etter mye frem og tilbake greide å bli enige om ingrediensene på de 5 store pizzaene.

Etterpå gikk vi til et av Bergens mest harry steder - Ugla. Navnet sier kanskje alt, og for dem som ikke vet det er det billig øl der. Nå drikker jo ikke jeg øl da, men artig var det lell. Vi bommet litt på åpningstiden der. Å lage kø og stå i ti minutter og vente på at de skulle åpne dørene var ganske pinlig -- å være SÅ ivrig etter å komme inn på et harrysted kan neppe bli mer harry.

Etter å ha blitt forsøkt sjekket opp av en jente ved biljardbordet, ville jeg videre til Fincken. Hele gjengen ble med dit, og vi hadde en helmaks aften med masse dansing og mye gøy. Kanskje jeg burde arrangere avskjedsfest oftere :)

22. mars 2003

Idag har jeg brukt banankassene mine flittig. De har blitt fylt til randen av hummer og kanari, men det gjenstår fortsatt en del før flyttelasset er klart for avgang.

I går hadde jeg en strålende fredagskveld, med UgleZ og Fincken. Jeg danset mye selv om jeg ikke hadde drukket en dråpe med alkohol. Artig å feste med venner, men litt sørgelig at det blir en stund til jeg får se dere igjen. Men forhåpentligvis får vi til et vennetreff i Oslo etterhvert. Det kan bli vanvittig gøy!

Nå på meg pakke videre! Om 18 timer og 43 minutter kommer flyttebilen...

25. mars 2003

Nå er jeg hjemme på Hamar. Flyttelasset (med alle banankassene!) kommer hit imorgen, så jeg er jo ikke helt ferdig med flytteprosessen ennå. Det skal bli godt å få det overstått.

Det ble fly på meg allikevel! Jeg fant ut at det var null problem å ta sykkelen med på flyet, så da gjorde jeg det. Jeg hadde forresten veldig flaks med fly og tog idag. Jeg hadde ikke kjøpt flybillett på forhånd, så da jeg kom til flyplassen fikk jeg billett til et fly som gikk bare 30 minutter senere. Og på Gardermoen løp jeg gjennom ankomsthallen (etter å ha fått sykkelen min) og rakk toget med et nødskrik! (Konduktøren så at jeg kom løpende og holdt tilbake toget bittelitt.) Ikke verst å komme seg fra Bergen sentrum til Hamar på 3 timer og 7 minutter!

7. april 2003

Idag var jeg på mitt første ordentlige jobbintervju. Jeg har jo hatt jobber før, men da har jeg stort sett fått jobben fordi de har hørt fra andre at jeg er til å stole på og at jeg jobber bra. Men nå var det jo snakk om et fremmed sted, hvor ingen kjenner meg.

Med fjorten sommerfugler i magen gikk jeg av toget et sted ikke så langt fra Oslo. Skolen ligger litt bortgjemt til, så rektor skulle møte meg på stasjonen istedetfor å forsøke å forklare veien. Jeg hadde snakket med ham på telefonen en to-tre ganger i forkant, og han viste seg å være like hyggelig i virkeligheten. Så da forsvant fem av sommerfuglene, og det var ni tilbake.

Da vi kom til skolen fikk jeg hilse på de to andre som skulle intevjue meg. De var også veldig hyggelige og blide, så nervøsiteten forsvant nesten helt. Og så fikk jeg et glass vann, for det synes jeg er greit å kunne gripe til hvis man får jernteppe på muntlig eksamen.

Men det var jo ikke muntlig eksamen jeg skulle opp i, men et jobbintervju. Og i et jobbintervju er det jo et produkt jeg kjenner godt som skal selges. Ingen kjenner nok meg bedre enn jeg gjør selv, så dette er jeg ekspert på! Tenkte jeg. Og jeg hadde nok rett.

Jeg svarte villig i vei på spørsmål, og reklamerte godt for meg selv. Datakunnskaper er kjekt å ha, fant jeg ut, for det trenger de fleste skoler. Så de var fornøyd med at jeg har ganske god peiling på data, og at jeg kan litt hjemmesideprogrammering.

Nå er det jo ikke så lett å få lærerjobb i disse tider da, men jeg synes det var en seier å bli innkalt til intervju. Jeg har jo tross alt ingen jobberfaring fra læreryrket, men allikevel en ganske allsidig CV. Dessuten er jeg jo en grei gutt, som både er til å stole på og som jobber flittig. Det håper jeg at jeg fikk frem i løpet av intervjuet. Og det tror jeg faktisk også, for man får jo sagt en del i løpet av en og en halv time.

Så jeg er fornøyd med innsatsen. Synd med disse sommerfuglene som ingen har sett noe mer til... Sommerfugler er jo pene dyr.

11. april 2003

Fra 0 til 100 !!!

I forrige uke var jeg innom en av barneskolene i Hamar med CV'n min. Jeg tenkte at de kanskje trengte en vikar dersom noen av lærerne ble syke. Men til svar fikk jeg at det var lite sannsynlig, ettersom de hadde en egen vikarordning for kortvarige sykefravær. Sukk, tenkte jeg. Det er ikke lett å få jobb.

Men så... I går kveld ble jeg oppringt av inspektøren på denne barneskolen. Da han presenterte seg, tenkte jeg at nå trenger de vel kanskje noen som kan ta en time eller to i morgen. Men neida, det var ikke det det gjaldt...

Etter å ha vært inne til intervju hos ham i dag, har jeg nå blitt klasseforstander i en 7. klasse frem til sommerferien!!! I går var jeg helt uten yrkespraksis i skoleverket og arbeidssøkende, og i dag har jeg fått 100% stilling som klasseforstander... Snakk om rakettfart.

Jeg skal undervise i norsk, engelsk, kristendom/livssyn, matematikk og ... kunst og håndverk! Allmennfagene går jo greit, men jeg har jo ikke peiling på sying og strikking, og har ti tommeltotter når det gjelder sløyd. Utfordrende? Jepp.

Jeg er i veldig godt humør i dag! Stråler som en sol...

23. april 2003

Min første skoledag!

Det var først klokken 0830 at elevene i 7. klasse fikk vite at de skulle få ny klasseforstander resten av skoleåret. Og den nye klasseforstanderen -- ja, det er meg!

Etter to timer med klassen "min", var jeg lærer inne i en annen 7. klasse. Og i timen etterpå var jeg hjelpelærer i en 6. klasse. Og det må sies: Denne 6. klassen var en drømmeklasse hva lydstyrke og arbeidsinnsats angikk.

Jeg holdt på å tisse på meg. Ikke av redsel eller nervøsitet eller at noen skremte meg, men ganske enkelt fordi jeg ikke fikk tid til å gå på do! Det har seg nemlig slik at i tillegg til alle de nye tingene jeg måtte sette meg inn i denne onsdagen, så skulle jeg også ha inspeksjon ute i skolegården både i halve langfri og i friminuttet etterpå. Så jeg stresset i vei fra klasserom til skolegård og tilbake igjen. Puh!

De to siste timene skulle jeg ha med klassen min igjen, og da fikk jeg merke medaljens bakside. Elevene var svært urolige, bråkete, m.m., og det er ikke lett å styre skuten når mannskapet ikke lystrer. Men så satte jeg dem til å jobbe med oppgaver, og da roet det seg litt. Jeg gjorde meg noen refleksjoner i ettertid -- at i morgen må jeg sette foten ned og fortelle dem hvem som er sjefen, for ellers vil det bli en "vane" for dem å være bråkete når de har timer med meg. Og slik vil jeg jo ikke ha det.

Lærermøtet etter skoletid gikk greit, og deretter tok jeg meg tre timer fri. Ved halv syv-tiden var jeg tilbake på skolen igjen for å forberede morgendagen. Masse å gjøre når man er ny i jobben, så jeg ble sittende der inn i skumringstimen og ruslet hjem ved ti-tiden.

Etter en elleve timer lang skoledag ruslet jeg hjemover med et gigantisk nøkkelknippe i lommen -- med nøkler som går til hundrevis av skapdører, klasseromsdører og inngangsdører. Føler meg sjef nå!

Selv om det har vært en slitsom dag, så har denne første skoledagen vært veldig lærerik, spennende og bra. Jeg gleder meg til i morgen!

Men nå er jeg trøtt... *sove nå*

7. juni 2003

Vann. 10 liter. Over hodet. Jeg tapte nemlig et veddemål med 7. klassen min.

Ute på skoleplassen samlet det seg mange ivrige barn fra de andre klassene også, for dette ville de ha med seg. Og våt ble jeg. Heldigvis var været fint på tirsdag, så det gjorde ikke så mye at det surklet litt i skoene mine da jeg gikk hjem fra skolen.

Og på onsdag måtte jeg farge håret rødt og grønt. Det var også en del av veddemålet. Litt sprø lærer jeg? Tja, men det er jo på den måten man lever. Og så har jeg ikke vært lærer i mer enn litt over en måned da, så jeg har vel fortsatt en del å lære...

19. august 2003

Etter ti kjøretimer, snurre-rundt-glattkjøring i Moelv, kjøre-i-venstre-kjørefelt fra Hamar til Lillehammer og tilbake igjen, langtur til Oslo og 12.485 blanke mynter ut av pengebingen -- så kjørte jeg meg til den store gullmedaljen i dag.

Ingen visste noen ting om at jeg skulle ha oppkjøring idag. Jeg hadde ikke sagt noe verken til foreldrene mine eller til venner. Så fatter'n ble overrasket da jeg under middagen spurte om jeg kunne låne bilen i ettermiddag... Og mamma ble like forfjamset da jeg svingte inn på gårdsplassen hennes i Brumunddal.

Så nå skal ingen i Hamar-området lenger føle seg trygge når de beveger seg utendørs :)

5. november 2003

"I'll count to three, and then you jump," sa stemmen bak meg. "And don't look down!" la han til. Det var vel ment som et råd, men det hørtes ut som en kommando. Men det var for sent -- jeg hadde allerede sett ned. 50 meter under meg lå vannflaten. Pulsen steg. 50 meter er høyt når man står på kanten av et stup. Halvparten av Oslo Plaza eller noe slikt. Ville jeg overleve et slikt fall? Tankene for gjennom hodet mitt. Jeg hadde ikke noe valg for han hadde allerede telt til to nå. Jeg spente musklene i beina, tok sats -- og hoppet ut i avgrunnen.

Dagen hadde begynt som en helt vanlig onsdag. Jeg hadde sovet lenge og var ferdig med frokosten da en nypolert hvit bil med mørke vinduer stoppet utenfor. De neste femten minuttene satt jeg hjelpeløst i baksetet og observerte at jeg ble kjørt til steder jeg aldri hadde vært før, på veier jeg ikke engang visste at fantes. Bilen senket plutselig farten og kjørte inn på en humpete grusvei som førte rett inn i skogen. Og så befant jeg meg altså på kanten av stupet.

Jeg falt og falt. Andrenalinet pumpet gjennom den vektløse kroppen min, mens jeg med større og større hastighet nærmet meg vannflaten under meg. Dersom ikke noe drastisk skjedde, ville dette trolig være mine siste sekunder.

Så kjente jeg strikken stramme. Jeg hadde nettopp overlevd mitt første strikkhopp.

8. desember 2003

Det kom nettopp en elefant gående nedover gaten. Jeg er tilbake i Bangkok igjen, og byen er like varm, travel, støyete og full av fremmede lukter som da jeg forlot den for over to måneder siden.

Det var litt vemodig å forlate Patong i dag tidlig -- for selv om det kanskje ikke er det stedet som vil komme til å stå øverst på ønskelisten over steder jeg har lyst til å reise tilbake til, så blir man jo glad i en by hvor man tilbringer nesten 10 uker. Man kommer "på nikk med" en del mennesker, man vet hvor man finner den beste og billigste maten, man vet hvordan man skal unngå "turistfellene", og man gleder seg til hver nye dag med solskinn og strandkos.

Julestemning har det hittil blitt dårlig med, men her i Bangkok får jeg en liten dose hver gang jeg entrer et av de store kjøpesentrene. Glitrende juletrær, julemusikk og juledekorasjoner -- dog veldig få nisser. De feirer jo ikke jul her, så reklamene ønsker meg "Happy Holidays" og "Happy New Year". De ligger et lite hestehode foran Norge, for mens vi jo ikke har telt til mer enn 2003 ennå, så er de allerede i år 2546 her.

Nå gleder jeg meg i bøtter og spann til å komme hjem til Norge. Jeg savner vennene mine.

PS: Dersom du om noen dager ser en gutt i shorts og t-skjorte som slår floke på Gardermoen, så er det bare meg...

26. desember 2003

Det er knallgøy å ake! Akebrett? Neida, man trenger egentlig bare en søppelsekk som man lager to hull i, og bruke den som en slags stor bleie.

Jeg og bestekameraten min hadde det veldig morsomt i dag. Man får jo ganske stor fart hvis bakken er bra, og jeg lo så jeg trillet da jeg føk av gårde nedover skråningen. Snøen sprutet til alle kanter. I alt prøvde vi ut seks forskjellige bakker i nærheten av Furuberget.

Å ha det morro med venner og å kunne le sammen er viktig på denne mørke årstiden. Etterpå koste vi oss med varm te og boller.

7. juni 2004

Og så har jeg fått forespørsel om å stille til valg til Stortinget i 2005. Jeg takket ja. Stem på meg!

6. juli 2004

Nå har jeg bestemt hvilke sanger du får høre på radioen til høsten. Øh...? Jepp, for jeg har nemlig sittet i MMIs musikkpanel og vurdert 505 sanger i dag. Med en liten smakebit av hver sang tok det oss to timer å komme gjennom hele sanglisten, og jeg krysset av for om jeg likte eller ikke likte hver av sangene. Det beste av alt var selvsagt at jeg fikk en halv tusenlapp for jobben.

29. september 2004

Det er noe rart med tallet 13. Vel, egentlig er det jo ikke det, og jeg er ikke overtroisk, men for noen dager siden dukket tallet opp veldig mange ganger. La meg fortelle.

Det hele begynte da min venn OM og jeg skulle ta flybussen fra Oslo. Da dukket tallet opp for første gang. Bussen gikk fra plattform 13. Jeg tenkte ikke noe spesielt over det.

Neste gang 13-tallet dukker opp var da vi kom til flyplassen. "Ha en god reise," sa damen i innsjekkingsskranken og ga oss ombordstigningkortene. "Flyet blir satt opp fra utgang 13," la hun til. Dette var andre gang 13-tallet dukket opp, så jeg bet meg merke i det og nevnte det for OM.

OM og jeg ville jo helst sitte ved siden av hverandre i flyet, så ettersom vi ikke hadde blitt tildelt noen bestemte plasser så satte vi oss på den første raden med to ledige seter. Det falt meg ikke inn å tenke på dette med 13-tallet før noen minutter senere, og da jeg sjekket så jeg at vi hadde "bommet" såvidt: vi satt på rad 12. Nysgjerrig vandret øynene mine til raden bak oss for å se hvem som hadde fått "vår" rad. Noen helt vanlige mennesker satt der. "Men," utbrøt jeg for meg selv, "de sitter jo på rad 14!" Forvirret så jeg på tallene over seteradene... 9, 10, 11, 12, 14, 15... Det fantes ingen rad nummer 13 på flyet! Så nærmere kunne vi ikke ha kommet.

"Gjett hvilket romnummer vi får på hotellet da," sa jeg til OM med et smil. Men da vi seks timer senere sjekket inn på hotellet, fikk vi ikke rom nummer 13. Det rommet fantes ikke. Men joda, vi havnet faktisk på rom 14.

Og jeg behøver vel neppe nevne hvilket setenummer jeg fikk på "Les Miserables"-musikalen samme kveld...

20. desember 2004

Templet mitt er fyllt av folk på denne tiden av året, da folk gjør seg klare for å feire vintersolverv med julegaver og mye god mat.

Templet mitt. De spiller musikk der. Dempet bakgrunnsmusikk som får folk til å føle seg vel. Dyster og sorgtung musikk hører ikke hjemme i mitt tempel.

Templet mitt. Det er pyntet med lys og juledekorasjoner. Men først og fremst lys. Lys i alle former og fasonger. Heldigvis ingen kors eller andre dystre henrettelsesinnretninger.

Templet mitt. Ja, det er ikke mitt da, for det er ikke jeg som eier det. Men jeg føler meg hjemme der inne, for det hører til min ideologi.

Templet mitt har flere besøkende enn noen kirke, synagoge eller moské. Det myldrer av folk der inne fra tidlig morgen til lenge etter at solen har gått ned. Som regel tvinges templet mitt til å holde stengt på ukens hviledag, men nå i julemåneden har de åpent syv dager i uken.

Jeg fylles av beundring og lykkefølelse hver gang jeg går inn i mitt tempel. Takket være det beste i menneskene -- viljen til å tenke og til å forbedre -- har det være mulig å reise et slikt tempel, og å fylle det med de flotteste verdigjenstander som tenkes kan.

Mitt tempel er et symbol på sivilisasjon, produktivitet og handel. Dette er verdier jeg setter høyt, så da forstår du vel at jeg elsker mitt tempel?

Mitt tempel. Shoppingsenteret. (Og spesielt vil jeg nevnte Oslo City, som er min favoritt i tigerstaden.)

21. desember 2004

Morsomt da presten idag dro frem en melkekartong. (Skolen jeg er vikar på var i kirken, og jeg hadde med meg 6-åringene.) Presten snakket litt om alle nissene på melkekartongen, og poengterte at han syntes det var noe som manglet. Var det noen som kunne tenke seg hva det var?

"Gaver" var det en liten gutt som foreslo. Det var jo ikke det svaret presten ville ha, så han spurte om det var noe annet som manglet, noe langt viktigere. "Et reinsdyr?" spurte en annen elev. Morsomt.

Bra noen har forstått at julen ikke først og fremst er en kristen høytid. Solfest og nisser er gøy!

9. april 2005

Nettopp hjemme fra middagen etter landsmøtet i partiet mitt nå. På landsmøtet fremmet jeg resolusjonsforslag om å gjøre ekteskapsloven kjønnsnøytral, og forslaget mitt ble vedtatt med overveldende flertall. Hurra! Grunn til å feire nå.

"Det Liberale Folkepartiet (DLF) går inn for å gjøre ekteskapsloven kjønnsnøytral, slik at homofile ekteskap blir tillatt i Norge. DLF mener at ethvert myndig individ har rett til å inngå frivillige avtaler med andre individer, uavhengig av deres kjønn eller legning. Derfor bør også ekteskapsloven gjøres nøytral på disse punktene."

Stem på meg til høsten!

25. august 2005

Jeg overlevde! Mitt livs første foreldremøte som kontaktlærer gikk veldig bra, og jeg kan puste lettet ut. I løpet av den siste uken har jeg blitt litt kjent med elevene mine, og det var hyggelig å kunne fortelle foreldrene at førsteinntrykket mitt er veldig positivt. Klassen er positiv, engasjert og har glimt i øyet -- så jeg gleder meg til alle timene jeg har sammen med dem. Så får man bare håpe at dette fortsetter.

Etter veldig lange arbeidsdager kan jeg nå endelig se frem mot en rolig helg, og jeg lover dere at den skal nytes. Nå er det på tide å slukke lyset og krype ned i tigersengen min. Det blir iallfall ikke noe problem å sovne. Natta!

17. desember 2005

Oh! Da var "marathonløpet" endelig over. De to siste ukene har nettene vært 4,5 timer lange, og arbeidsdagene har vart fra kl 08 til kl 01 (inkludert et par spisepauser). Ikke engang e-posten har jeg hatt tid til å sjekke.

Men nå er alle prøver rettet, innleveringer lest og 183 julekarakterer satt -- så nå kan jeg endelig slappe av. Vel, ikke helt ennå da, for idag må jeg skrive en oppgave til universitetet, i morgen kommer det et tjuetalls mennesker på besøk (filosofiforeningen skal ha møte her), og i neste uke skal jeg flytte. Dessuten kan det vel være en fordel å få handlet inn noen julegaver før neste lørdag...

Neste dagbokinnlegg kommer snart...

...

Tilbake www.frihet.org Innholdsoversikt